Tiden går

Vi har vært her to måneder alt..når jeg tenker på det, har det gått både fort og seint egentlig. Føler at vi har opplevd så masse, vært på fire "ferier", fly, tog, lange bilturer, buss. Samtidig som dagene her hjemme i Parichat er lange og varme fylt med en del brannslukking: gulp her..oi!Saft på tastaturet til macen, trappegrinden burde vært på ja, og ytterdøra stengt..NEI! ikke ut til bassenget før jeg er med deg, jeg skal bare legge Tiril først..NEI sa jeg (hyling)...skal vi lese en bok? "Nei, jeg vil ikke ha deg mamma!" "ikke se på meg!" Men, har du rydda opp leke dine? Så flink! Vært på do sjøl? Bra! å!Tusen takk, mamma ville ha et eple..og: "Mamma, jeg digger deg!"Med andre ord, akkurat slik det ville vært hjemme på Teie. Derfor føles det allerede som vi bor her, og har blitt vant til alle de ukjente tingene. Vi har vår lokale butikk, her handler vi alt fra mobiltelefoner og sko til filmer og speil, mat og alt annet man måtte ha behov for og som ikke krever nordisk standard med tanke på kvalitet. Vi har våre rutiner med litt tennisspilling, litt sykling, vi bader og leker med de andre barna, går tur i bakgatene og prøver å ha en kjærestekveld hver fjortende dag. Vi fikser det, det går bra! I dag sa jeg til Bjørn at jeg fikk akutt hjemlengsel i går ettermiddag, jeg så pluteslig for meg fjellet hjemme, sekk og telt, litt slitne bein etter en lang tur og kanskje litt rim på teltduken på morran..når savner man egentlig det?? Hjemlengsel er egentlig (iallefall sånn det føles nå) bare deilig, for man vet jo at man skal hjem, men at man bare vil oppleve litt først.