Siste kapittel..

Selv om jeg hadde bestemt meg for ikke å synes det var feigt og ikke ta telefonen fra irakeren, krøp jeg altså til korset i dag og ringte tilbake, etter 5 ubesvarte fra han. "Eg æ ikkje den som lura me onda"...

I enden svarte han, sterkt rusa på noe annet enn livet vil jeg si..umulig å få til en skikkelig samtale, men jeg fikk med meg at han forlater landet! Hvor, når og hvorfor ville/klarte han ikke si..bare at hun som eier bygningen der treningen foregikk, hadde tatt noe penger fra han og kundene (hmm..dette begynner å bli et mønster?!) Så: det var enden på den historien,selv om jeg ikke kan takke meg selv for et lykkelig utfall, så sier jeg meg fornøyd!Nå er det hoppetau og pushups for alle pengene! Eller er det noen som har en ny utfording jeg kan prøve meg på??

Korrupsjon og svensk standhaftighet!

Møte med Bangkoks trafikkpoliti gjorde inntrykk, men ikke fordi de kunne jobben sin...

Kaja og jeg ble med naboene til "Funarium", et lekeland for rike..aircon og sikkerhet i høyysete. Støynivå som på et gjennomsnitlig diskotek men ellers veldig moro..skulle ønske jeg var liten og kunne løpe rundt der inne!
MEN: på vei dit ble vi altså stoppet av politiet i (ja hvem skulle trodd det..)TRAFIKKONTROLL! Alt foregikk på thai, så jeg tar meg noen kunstneriske friheter og fyller inn der jeg ikke forsto, fritt etter Marits gjenfortelling.Vi hadde kjørt i feil fil, og måtte derfor punge ut med 500 Baht (ca 100 NOK)Marit var villig til å betale, men gjorde det klart at da ville hun ha en kvittering...hvilket han ikke kunne gi fordi disse slantene skulle rett i lomme for videre innkjøp av whiskey til lørdagens party.Det er nå det virkelig begynte å bli interresant/overraskende. En nokså heftig diskusjon utspant seg hvor penger ble tatt frem, det ble pekt på bøteblokka til politimannen, telefonen ble hentet fra vesken og telefonnummer til FN og turistpolitiet slått inn. Jeg kikket på hendene til Marit. I en blanding av stress og adrenalin, skalv de ganske kraftig. Jeg tok meg i å tviholde på lommeboka som jeg av en eller annen grunn hadde fisket opp av veska, kjente at jeg satt og gapet av ren undring.
Politimannen hisset seg opp, og benyttet seg av det gamle trikset "ok, de forstår ikke helt, jeg snakker litt høyere". Snart ropte han "hor skal dere, hvor skal dere" (dette var omtrent når Marit tok fram sin telefon). Sukhumvit road, soi 26. Ok, da får dere kjøre likevel, var svaret..som om det var Funarium som var løsningen på alle trafikkproblemene i byen..!!Er det mulig! Ungene i baksete fattet at noe skjedde, og spørsmålene haglet allerede før bilen var satt i bevegelse. Utrolig nok var de også stumme under selve seansen..
Med skjelven stemme, og nokså stolt forklarte Marit hva som skjedde. Dette var første gang hun hadde opplevd dette på de 8 årene de har bodd her, men hadde selvsagt hørt om det og var forberedt på det. Hun følte at "approchen" var vellykket, dels fordi hun jo var villig til å betale, men på visse vilkår, og dels fordi vi fikk kjøre videre, uten at politimannen kom i mål med "syftet" sitt.

Jeg for min del,var i sjokk over at en statsansatt virkelig kan gjøre noe sånn, og innså at jeg i min naivitet ville betalt og tenkt at han sikkert ville skrive logg når han kom inn på stasjonen: så mange kontrollert, så mange førerkortbeslag, så mange bøter, og regne inn beløpet jeg hadde betalt. Verden er visst ikke sånn, og det man ser på TV eller hører fra andre, oppfattes ikke så sterkt og heller ikke like mye som en sannhet som når man står ansikt til ansikt med en av Bangkoks stilige politimenn, iført hvit skinnende hjelm og brun "slimfit" uniform.

Miljøvern mm

Det første som slo meg når vi kom hit, var at søpla kun besto av èn bøtte: reatavfall. Fortsatt har jeg nesten vondt når jeg må kaste "fine" glassflasker, plast og matavfall i samme pose, tenk på potensialet av å legge iallefall plasten til siden, her som ALT er pakket to ganger i plast og så puttet i plastpose?! Etterhvert har jeg forstått at om ikke det er et "system" som tar seg av sorteringen, så funker det likevel til en viss grad... hushjelpa til naboen karrer til seg hard plast og glass for dette får man betalt for å levere. Videre finnes det lokale "sorteringspunkter", gjerne i en garasje sammen med dekk, skruer, et par sittegrupper med parasoll og et matutsalg. Her leveres sortert søppel som har noen verdi..for noen.

Så er det bleieberget da..Tiril bruker altså Large, ikke rart, for hun er en kjempe sett i forhold til de småtassene som finnes her. Nabogutten på 1 år og 4 måneder er nå bleiefri, og et hode lavere og en bilring smalere enn vårt "knøtt". Hvis Tiril så ut som en kjempebaby før, bare se det for dere...sukk!

Kvalitetskontroll: Etter et havarert vognkjøp, det viste seg at den ikke tålte vekta av Kaja over brosteinene, og et middelmådig sykkelkjøp (hjulene har flyttet på seg..?!) skjønner vi at mye er billig fordi kvalitetskontroll er ikke-eksisterende.. Og vi oppdager at det som holder, koster like mye som hjemme. Jeg kan ikke annet enn å tro at det må generere en del søppel..

Som siste punkt vil jeg ved hjelp av bildene nedenfor illustrere insektsutryddelse i rett forstand: Kan dette være noe som gavner miljøet? At det virker tviler jeg lite på..(Legg merke til verneutstyret til arbeiderne..oppfordrer til et lite besøk av arbeidstilsynet, skulle jeg tro?)

"Kanskje vi bør reise ut en stund?"

For seint..

Lykkelig uvitende..

Helt alminnelig munnbind..DET så jeg ikke helt
vitsen med..kanskje han var forkjølet?

Og fra slike TILSTANDER gjør jeg helomvending.

Det er kveld, mørkt og stille i huset. Barna sover og Bjørn er hos en medstudent og leser til eksamen. Jeg, ligger ute i bassenget og kikker opp på Bangkok-himmelen. Ingen stjerner, bare de nå kjente, intense lynglimtene. Gjentagende, langt vekk. Stille stille, bare gresshoppene, en og annen flaggermus som piler hit og dit. Og taslingen i gresset langs gjerdet. Jeg kjenner lyden, det er en varan, men den er ikke stor og kommer ikke hit. Ên tanke er det som slår meg: lykka i lomma. Dette må jeg huske.

Her vi bor

Huset vårt

Stua 

Spisestue 

Inngang "bakveien"

"Hagen", bassenget sett fra stua

Inngangdør og "veranda"

Huset sett fra basenget

Veien inn til huset (tv)

Elva Sam Sen som renner gjennom Suan Parichat

Kjøkkenet

Herlig flerspråklig

Sportsdag på skolen, hopp og sprett i 40 varmegrader! Jeg stiller opp med en nokså utilpass Tiril, som dere vel har fortått ikke er en særlig stor fan av varmen..enda, etter to måneder er det ikke antydning til brunfarge, den norske fiskebolle holder stand!
Kaja og jeg stilte i rødt (NB: ingen god farge for meg i slike temperaturer..)for det er "husfargen" på Akha house som hun er i. Det tror jeg egentlig bare er en måte å dele inn i lag på tvers av klasser, og hele skolen er med. Da klokka var 12 var jeg helt utkjørt..det var varmen i kombinasjon med en gråtende Tiril og et svimlende antall foreldre, lærere og portvakter som simpelten ikke klarer lyden av barn som gråter, og som gjør alt i sin makt for å gjøre ende på bråket/lidelsen. "Nooo no, don´t cry!" Alt fra nøkler,smykker og mat til walkie-talkier og uniformseffekter ble brukt for å "kvikke" henne opp da jeg erfaringsmessig tenkte at "ja, dette er siste akt, nå er det snart søvn"..så da var det egentlig bare å begynne på nytt..Og det at min lille Tiril ikke klarer å sovne henslengt over mors skulder, slik Thai-barna gjør, men heller sitter spent fast i vogna..vel, i denne settingen føles det som jeg er den mest kalde og kyniske mor som finnes..ikke ta opp sitt barn når det gråter sånn!?Se bort??Sette vogna med barnet stirrende rett inn i veggen??! Nooo good!! Cannot! Dog: tappet smilende men med indre opprør, med fantasier om å "glemme" ungen i en liten bakgate og en merkelig mistillit til mitt hittil klare erfaringsgrunnlag: Tiril sovner best når hun får være litt aleine. Hva den sosiale settingen gjør med meg! Fantastisk mulighet til å tenke godt gjennom hva man mener og stå for det!
Vel, tilbake til hovepersonen denne dagen..Kaja som altså ikke fikk noe oppmerksomhet fra sin mor, enda det var ønske og målet med dagen. Hun klarer seg supert, farter rundt med dem andre, skjønner det meste fordi det er så mye gestikulering og tydelige tegn, hun henger ikke etter det grann. Men, nå opplever vi noe underlig..Det begynte med at hun sang når hun var sammen med andre barn, fint for fantasien, kanskje litt for å beskytte seg for pinlig stillhet..finnes det for barn?
Vi tenkte kanskje at hun etterhvert ville plukke opp noen ord på engelsk også, og det har hun jo gjort. Det er ikke lenger bie, men bee og hun sier "spider" og "caterpillar" på tydelig, britisk engelsk. Men at hun skulle finne opp sitt eget røverspråk kom noe overraskende på oss. Lange setninger med bare rare lyder men med tydelig mening formidles med stor entusiasme. Hun har kanskje erfart at det ikke spiller noen rolle om hun sier noe med mening for ingen skjønner noe likevel..hvorfor anstrenge seg når folk bare smiler og nikker? Jeg må jo si at det kjennes urovekkende, er hun så forvirret? Vil det rette seg? Betyr det noe? Eller løser hun "språkisolasjonen" med å dykke litt ned i en fantasiverden, for en herlig følelse! Selv om det er mildt sagt berg- og dalbane humørmessig, virker hun kjempefornøyd på skolen, så vi får satse på det siste.

NB: I et forsøk på å være en dedikert og kreativ mor, malte jeg en pinne som vi fant. Den liknet på Knerten-pinnen og vi malte ansikt og klær på den..noen som lurer på om det ble godt mottatt?Vel, sånn endte den historien:

Tiden går

Vi har vært her to måneder alt..når jeg tenker på det, har det gått både fort og seint egentlig. Føler at vi har opplevd så masse, vært på fire "ferier", fly, tog, lange bilturer, buss. Samtidig som dagene her hjemme i Parichat er lange og varme fylt med en del brannslukking: gulp her..oi!Saft på tastaturet til macen, trappegrinden burde vært på ja, og ytterdøra stengt..NEI! ikke ut til bassenget før jeg er med deg, jeg skal bare legge Tiril først..NEI sa jeg (hyling)...skal vi lese en bok? "Nei, jeg vil ikke ha deg mamma!" "ikke se på meg!" Men, har du rydda opp leke dine? Så flink! Vært på do sjøl? Bra! å!Tusen takk, mamma ville ha et eple..og: "Mamma, jeg digger deg!"Med andre ord, akkurat slik det ville vært hjemme på Teie. Derfor føles det allerede som vi bor her, og har blitt vant til alle de ukjente tingene. Vi har vår lokale butikk, her handler vi alt fra mobiltelefoner og sko til filmer og speil, mat og alt annet man måtte ha behov for og som ikke krever nordisk standard med tanke på kvalitet. Vi har våre rutiner med litt tennisspilling, litt sykling, vi bader og leker med de andre barna, går tur i bakgatene og prøver å ha en kjærestekveld hver fjortende dag. Vi fikser det, det går bra! I dag sa jeg til Bjørn at jeg fikk akutt hjemlengsel i går ettermiddag, jeg så pluteslig for meg fjellet hjemme, sekk og telt, litt slitne bein etter en lang tur og kanskje litt rim på teltduken på morran..når savner man egentlig det?? Hjemlengsel er egentlig (iallefall sånn det føles nå) bare deilig, for man vet jo at man skal hjem, men at man bare vil oppleve litt først.

Break up-NOT as it should be..

Hrmfgr..Mine feil og mangler forfølger meg, og nok en gang har jeg kommet i en situasjon jeg gjerne skulle vært foruten..det er denne irakeren min, som jeg prøver å slå opp med. Jeg hadde lagt opp strategien, sagt det gang på gang inne i hodet og det virket genialt og vanntett: "Jeg har vondt i albuen, det går ikke å trene mer..jaja, jeg vet at jeg har betalt for en trening til, men det er ok, bare behold pengene. takk for meg, takk og hade!"
Det ble mer som dette, og det som står med store bokstaver er der jeg stuper med i havet av unnvikelse som jeg driver å svømmer i til stadighet: "ja, veldig vondt..TROR ikke jeg kan trene noe mer..EH, JA KANSKJE SEINERE, men jeg TROR det vil komme tilbake da..møtes for en drink eller lunsj? JA KANSKJE DET...ok, SNAKKES da..hade"

!!!!!Er det mulig??Hva med å holde seg til planen, hva med å bare være tydelig på at nei, jeg tror ikke vi to kan bli bestiser!!! Men jeg kjenner det igjen, det er ikke noe nytt og uvanlig for meg. Det er noe jeg forsøker å redusere til et absolutt minimum, og dette burde vel være det "absolutte minimum"??En person jeg ikke kjenner, aldri ville møtt uten at jeg hadde betalt for det og som jeg med all mulig sannsynlighet ikke vil møte igjen heller..Dette var jo en av de tingene jeg skulle prøve ut her nede, hvor eventuelle sosiale vansker bare ville vare høyst seks måneder. Leksjon 1: IKKE BESTÅTT..bedre lykke neste gang.

Ah, ferie! Uthvilt og klar for nye utfordinger..eller!?

Gratulerer med dagen alle sammen! 17.mai ble ikke feiret nevneverdig i Krabi, men tanken på frokost hos Tor og Vibeke, barnetog, rømmegrøt på Slottsfjellet med svigers, besøk av foreldre, bunad, is, pølse, heliumsballonger og vår skapte litt hjemlengsel. 

Mens dette pågikk hjemme, var altså vi i paradis. Nydelig sjø og strand, ro og fred. kaja kunne løpe rundt uten at vi egentlig behøvde å følge med, for det var ingen biler her..bare noen golfbiler som Kaja mente var hennes..Sitte på verandaen med en avis og vente på at Tiril våknet, spise en bedre lunsj med sjøbris i håret. Nyyydelig!

Det var noen små avvik fra paradis da, som seg hør og bør.. Tiril var syk et par dager før vi dro hvilket genererte to til sju service-oppdrag i løpet av nettene, derfor var vi nokså slitne da vi sto opp kl 5 for å rekke flyet. Og, det er moro å dra på tur, man opplever noe annet enn hjemme, men det er ikke til å komme bort fra: AS familie drives mest energiøkonomisk hjemme! Når Kaja ble syk den siste dagen, hadde feber og vi egentlig var i avreisemodus fra vi sto opp kl 0730 (flyet gikk kl 1850..), når båtturen fra Railey til Krabi forløp i øs pøs regnvær og vi ankom en nærmeste ribbet flyplass kl 1515 uten å ha spist lunsj..vel da skal det noe til å føle at dette var en knalltur!! Jeg skjønte at jeg var noe irrasjonell når jeg i kampens hete uttalte at "når vi kommer hjem, så skal vi slutte med smokk!" Som om det var det som var galt...

Men etter noen timer med gråt fra de to små, roet det hele seg ned i taxien fra flyplassen og hjem, begge sov og foreldrene så på hverandre med et trøtt smil: "dette var ikke så verst! Litt hektisk kanskje, men veldig bra! Tror det er den beste taxituren hittil" (vel, dette holdt vi for oss selv inntil det var ti minutter igjen..redde for at det skulle gå troll i ord..som Bjørn sa: "hvis det blir hyling herfra og hjem, så er det likevel ikke ille!")

Krabi. Ut på tur!

Å for et paradis!Mens longtail-båten tøffet febrislk ut mot Railey beach ble vi overveldet av inntrykk..dette er det vakreste vi har sett, tenkte vi. Jo nærmere vi kom destinasjon Railey bay resort and spa, jo oftere sa vi det, og der, når vi satte beina ned på sanden, med resortet i ryggen og sola i ansiktet..da trodde vi virkelig at vi hadde kommet til paradis. DET ER HELT FANTASTISK!! og alle sier at man må dra til Koh Phi Phi for der er det nydelig! Ja da tenker jeg at jeg må ha litt tid for å absorbere alle inntrykk.

Her er det stup-bratte klipper rett ned i vannet, lagune på lagune med sand og hav, nesten ikke mennesker, bare noen få, og de fleste av dem henger i klatretauene langs klippene eller er ute på en av de 1000 turene som arrangeres.Og lite mygg, i forhold til Koh Samet er det ingen! Så vi sitter ute på verandaen til vår lille bungalow og nyter en "after sex by Railey", tropedrink, vel fortjent selvsagt etter å ha slanget oss på stranden, bygget et lite sandslott og karret oss til både lunsj og middag.

Livet er helt greit, og vi må kjempe litt for å forstå at vi har fortjent det..

        

De vi er sammen emd: Sala med pappaen
Haru, Gaku i midten og Chris

Bungalowen vår

Slutt på karrieren

Jeg kaster inn håndkle, snur ryggen til og innser at jeg ikke er frisinnet nok til å fortsette. Jeg begynner å bli engstelig, eller i det minste usikker. Jeg føler at nettet snurper seg sammen om halsen min- snart blir jeg spist med hud og hår. Heldigvis har jeg en vond albue å skylde på...
Muay thai er gøy, men det blir mer og mer rart å ha personlig trener fra et krigsherjet Irak, som åpenlyst forteller at han er skadet for livet oppe i toppetasjen. Flere måneder i fengsel, flere måneder på psykiatrisk sykehus, jobbet for et "prviate security office. Communists you know, good pay but no real cause", har Hisbollah etter seg, og som virker til å være den typen som velger å tenke at "joda, det er ALLE andre det er noe galt med". På toppen av det hele forsøker han nå..via venner, eller noen han trodde var venner, å få seg visum. Jeg trodde det var noe man fikset på ambassaden jeg..Gruer meg til samtalen hvor jeg skal fortelle at jeg ikke kommer på neste trening..

Forresten, fortalte jeg at han planlegger en tur med oss, to små og to store, hans kone og hans to russiske venner, helgetur til Koh Samet!?!!! JA, knall-ide! Pysete som jeg er føles det som et bakholdsangrep..

Bursdagsfeiring!

Bursdag, kake, lys, gaver og venner på besøk! Alle ingrdiensene til en perfekt dag, og Kaja strålte. Er visst ok å være tre år selv om det ikke er i romjulen! 

HURRA!!!!!

En liten tyv, et kakemonster..
Sala aksepterte en del fra vertskapet..

Aina synes kaka var fin..litt finere enn den var god.

Peder var størst av de små, men vi tror han hadde det gøy!

HURRA!!!!!








HURRA!!!








HURRA!!!

Asiatisk introduksjon..

Jeg slutter ikke å overraske meg over hvordan Thaiene er. Det virker vanskelig å forstå, vi bor altså i en gigaby, men likevel er det sånn at alle kikker opp og møter blikket ditt når du går forbi. Noen mener at det er fordi at stort sett er det folk fra mindre steder som har flyttet til byen og ikke helt har adoptert storby-skyheten. Det er iallefall ganske annerledes enn i Oslobyen, eller i Tønsberg for den saks skyld. Smilet sitter løst, og selv om noen har forsøkt å fortelle meg at det bare er fordi de ler av oss "farang-er", nekter jeg å tro at det er slik. De er virkelig et smilende folk. Hva som skjer når man kommer hit for å gjøre business, det er vel en annen sak. Ville vel ikke være rart om noen rynket litt på nesa av at utlendinger kom til landet med det for øyet å utnytte billig arbeidskraft og leve som grever? Hjemme i vårt land blir enkelte irritert for at utlendingene kommer og tar jobbene våre..og da er det de dårligst betale, de vi uansett ikke ville ta..
Og så litt jus..Dette med lov og rett er gøy. Hvor mye nærere våre lover ligger min fornuft og oppfattelse av hvordan ting skal være. Her er det ulovlig å si/gjøre noe som rakker ned på/sverter kongefamilien. En regel jeg virkelig ikke skjønner, og av den grunn, er nær ved å tenke at "det gjelder ikke meg" eller "det gjør vel ikke noe om jeg skulle gjøre det, jeg trenger vel bare ikke å skryte av det til andre". Ingen følelse av å være forbryter av den grunn! Men: det er altså fengselstraff for å gjøre det. Jeg snakket med meg selv der jeg trasket til butikken og dro parallellen til hjemme.Hhvordan er det tro, når en med annen kulturell bakgrunn kommer til oss? Hans oppfattelse av det å slå kona er at det gjør jo alle..Hvordan forholder han seg til en regel der det er strengt forbudt? Tenker han det samme som meg? Dette har ikke slått meg før, iallefall ikke på noe annet vis enn at det sikkert er ok å kjøre over fartsgrensa når man er i Sverige..
Og så møtte jeg Rung, manageren på stedet vi bor. han hadde med seg sin sønn og ville introdusere han for meg på hans noe begrensede engelsk: "Hello, this is my son! He (snur seg mot sønnen og sier noe på thai, snur seg så tilbake mens han rynker på nesa) 55, no 52 kilos!" ...Ikke noe navn, ikke noen alder, bare et veldig behov for å fortelle meg at sønnen var litt overvektig, til hans irritasjon. Hadde vært herlig om vi gjorde sånn!!!

"Hei, dette er kona mi, hun veier faktisk over 70 kilo". SKILSMISSEGRUNN!

Markedsdag..igjen!

Er det en ting som er sikkert, så er det at Bangkok ikke kan kaffebar, grovbrød eller boller. Men er det noe vi i norden så definitivt burde adoptere herfra, så er det marked! Det er bare helt fantastisk å vandre under plastpresenninger 1,90 m over bakken for å oppdage en verden som er HELT overveldene..på mange måter. 

Turen gikk fra Suan Parichat(heimen) til Tewet, bare noen kvartaler lenger sør. Reisebøkene skriver om de fantastiske blomsterbodene der roser og orkideer står side om side..vel, det var ikke det markedet vår Tuk-tuk sjåfør kjørte oss til..takk for det, for dette var virkelig en eksotisk reise!

Altså, rader på rader med fisk, i trekasser, i tønner, i plaskebasseng med eller uten vann. Fersk, stekt, speket, alt fritt fram å ta på..for alle. Levende ål i vaskevannsfat, frosker i bøtter med nett, skilpadder i ulike størrelser (jatakk, en sånn før middag hadde vært godt). Kyllinger i hel, dog ribbet drakt, ribbestykker, tarmer, lever, nyrer, hjerter..akkurat nok for ellers så barske Bjørn, deilig å komme seg over i grønnsaksavdelingen. Nydelig linet opp, grønt i grønt, ris og chilli i hauger. For et fargespill. Nei, dette er moro. Vi kjøpte ikke noe ål, men vi fikk et par ballonger, og etter at alle hadde tatt på, lekt med og ledd av oss og barna, fikk våtserviettene bein å gå på før turen gikk videre.. for jeg har nå lært av studenten (..eller, ja, legen)at noe av det verste man kan få av sykdommer kommer nettopp fra fisk.

Vi kastet oss med expressbåten på elva og spiste lunsj i gamlebyen. Nå er det virkelig varmt i denne byen, og en halv dag i asfaltjungelen er mer enn nok. Hjem til poolen!