Jeg kaster inn håndkle, snur ryggen til og innser at jeg ikke er frisinnet nok til å fortsette. Jeg begynner å bli engstelig, eller i det minste usikker. Jeg føler at nettet snurper seg sammen om halsen min- snart blir jeg spist med hud og hår. Heldigvis har jeg en vond albue å skylde på...
Muay thai er gøy, men det blir mer og mer rart å ha personlig trener fra et krigsherjet Irak, som åpenlyst forteller at han er skadet for livet oppe i toppetasjen. Flere måneder i fengsel, flere måneder på psykiatrisk sykehus, jobbet for et "prviate security office. Communists you know, good pay but no real cause", har Hisbollah etter seg, og som virker til å være den typen som velger å tenke at "joda, det er ALLE andre det er noe galt med". På toppen av det hele forsøker han nå..via venner, eller noen han trodde var venner, å få seg visum. Jeg trodde det var noe man fikset på ambassaden jeg..Gruer meg til samtalen hvor jeg skal fortelle at jeg ikke kommer på neste trening..
Forresten, fortalte jeg at han planlegger en tur med oss, to små og to store, hans kone og hans to russiske venner, helgetur til Koh Samet!?!!! JA, knall-ide! Pysete som jeg er føles det som et bakholdsangrep..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar