Morgenstund og avslutning..

Atter på Teie, alle ting er flyttet tilbake, nok en gang befinner alt seg i esker og vi finner ingenting. Det er som julaften når lekene kommer opp fra kjelleren, en oppdagelse av gamle gleder og skatter og alt tas i bruk på ën gang. Herlig god følelse i magen når sola sakte stiger opp og gir oss den vakreste høstdagen vi kunne tenke oss, og som er det vi virkelig har savnet å se!

Det er morgen, huset sover mens jeg har rukket å ligge våken to timer og tuslet meg en liten tur i skogen og nabolaget, satt på en vaskemaskin og laget meg en deilig, kopp kaffe. Klokka er snart halv sju. Nå er tiden i Bangkok over, og som forventet er livet her hjemme som alltid. Så godt å se familie og naboer og venner igjen, og vi ser fram til mange anledninger til å treffe alle som vi har kjent at vi har savnet.

Livet vårt vil nok også komme inn i de kjente rutinene, men vi tar med oss litt mer i bagasjen. Vi har sett hvor viktig det er å ha mennesker rundt seg, det gir dagen mening. Vi vet litt mer om hvor bra vi har det, hva som er viktig for oss å prioritere. Vi har enda ikke knekt koden på "det gode liv", heller har vi blitt en smule mer forvirret av at vi den ene dagen ønsker oss et liv, for så den neste å bytte det ut. Vi kjenner hverandre bedre og asiatisk takt og tone har lært oss å "løsne" litt på slipsknuten.

Bloggen må ende her, den har vært en god trykkventil i perioder og alle kommentarer og tilbakemeldinger på mail og telefon/skype har vært kjærkomne livstegn fra dere her hjemme. TAKK for at dere har fulgt oss på tur, vi ses snart.

Vi er HJEMME!!!!!

Nest siste kveld..

Vi kom tilbake til Bangkok i kveld, etter fire dager med sol, bading og ro på Koh Samui. Paradis...fire dager med kompeltt ro..ingen planer, ingen steder man skulle være, ingenting man skulle se eller få med seg. Bare ro. Og vi klarte det! Ikke et snev av rastløshet!!..det var faktisk sånn at fra å gå fra et sted til et annet, så ruslet vi isteden. Det blei surfing på meg som eneste aktivitet. Et brett på størrelse med en liten bil,et seil som et lommetørkle, en redningsvest som satt som en skuddsikker lettvest, akkurat slik at magen fikk slenge fritt i underkant..good vibrations..
MEN: nå er vi tilbake, huset er stille. Barn sover, mann er på pub, og jeg sitter her og kjenner at jeg lengter hjem, lengter til familie og venner, til været som er dårlig, til jobben, til ullsokker og vedfyring..til hverdag..Og da jeg sto og kikket utover Bangkok fra taket på en av skolebygningene tidligere i kveld, så visste jeg at dette vil jeg savne når jeg er hjemme. Lysene, livet, byen, det uendelige virrvarret av ting og lukter og lyder og folk..og varmen..Og det er en rar situasjon å være i. Jeg vil bort, men bli. Jeg savner det jeg skal hjem til og vil savne dette når jeg drar..
Det var avslutning med klassen til Bjørn i kveld, og vi var der..det vil si..bare en kort stund, for vi ble låst inne i "fire escape" trappa i bygget ved sidenav..Bjørns undersøkelser rundt denne festen var enkel: på taket av tropmed. house..hvilket har to tak i to nivåer, og vi valgte feil nivå..og da vi skulle ut igjen, var det ingen utgang, bare femti grader og to desperate barn med en sint mor og en fortvilet far. Det endte med at Bjørn, Kaja og Ipaden måtte klatre ut et vindu, over et par murer, balansere over et plasttak (som ikke bar størstemann) og deretter komme seg ned på bakken for så å ta heisen opp til 12 etasje der jeg og Tiril var. Deretter kom vi ganske svette og litt uforberedt til festen, midt i talene. Så var det farvel med en del av studentene. Patric fra Uganda studerte Tiril lenge før han sa: "very stubborn child. Her father is a very humble man, how come this child is so stubborn???Can it be because of the mother?" TAKK til deg, og takk til evnen å le med og glemme det..

Dager til hjemreise...!

Noe i likhet med dette innlegget skrev jeg dager før vi dro fra Norge..nå er vi altså her igjen. Vi skal hjem. Vi skal pakke oss ut, nok en gang, vi skal forlate dette som har vært base-camp nå i et halvt år. Så.....hvordan var det egentlig? Det er nok for tidlig å si, vi må lande i Fjellveien først, og sette igang AS familie før vi kan se tilbake med riktig åpne øyne. Men hvordan er det NÅ?

Vel, akkurat nå går vi bare rundt i Bangkok og lever et annet liv i hodet. Vi er på vei hjem, mentalt, mens det fortsatt er noen ting som skal gjøres ferdig her. Kaja har sin siste dag på Montessori-skolen i dag. Hun gråt når jeg dro på mandag..hun skjønner selvfølgelig også at noe skjer, og selv om hun nok ikke er redd for at vi skal dra uten henne, vil hun være nær til enhver tid. Tiril holdt leven en god stund i natt, og når det ga seg, måtte jeg sove hos Kaja. Vi er virkelig sammenspleiset nå, vi har fått så mye tid sammen, og har behov for å være alle fire!

To av tre kofferter er delvis pakket, men jeg antar at de sikkert må pakkes igjen..aldri noen god ide å pakke en uke før man drar (vent...en og en halv uke før man drar).  Men, hva skal jeg gjøre her ellers? Jeg har ryddet unna litt her og der, gitt bort en del ting, flytet litt på ting...hehe..sånn som bare er tidsfordriv! Vi har avtalt avskjedskveld med venner (og denne gangen, sannsynlig farvel for alltid..) Bjørn gjør sine siste, tapre opptredener på skolebenken, han føler vel at mye av stoffet (som hvilke dyr kan man bruke til hvilke forskningstester..)ikke er direkte sentralt, men finner det artig iallefall.. og når han sitter og kjeder seg litt, tenker han: "det er et sted som er kjedeligere enn her: Parichaten!!..der jeg er.

Skapene begynner å tømmes for mat, heldigvis er Teen her og lager mat to ganer i uka fortsatt..heldige oss! Vi lever med andre ord litt i påvente av avreise. Av denne grunn har vi bestemt oss for å ha fire dager på Koh Samui, en visstnok nydelig øy i sør. Sol, bading, dykke litt, kanskje sykle litt rundt..slappe av. Vi har en liten villa med stue slik at de voksne ikke trenger å sitte på gangen etter klokka 1930, det blir superdupert. LUR ide Bjørn!! Vi flyr på fredag kveld og blir til tirsdag, og da er det avskjedsfest på skolen og avskjedsmiddag med japanerne, strømavlesning, gjennomgang av leiemøbler og avreise klokka 1140 torsdag...

Nylig ankommet fra Kanchanaburi..

Vi snakker sceneshow, vi snakker karaoke, god thai-rap og en viljestyrt, fortrengt hendelse (for de som også har glemt det, vi hadde noen dager på fieldtrip med klassen til Bjørn, og der var det obligatorisk karaoke på kvelden..en sprø opplevelse for oss, men det ser ikke ut til å bry oss stort...) . Vi snakker svette hender og "harra"-hjerter, særlig når DENNE videoen dumpet ned i innboksen...

Vi snakker moooves...

Den usminka versjonen...

Turen til Taiwan er nå, i ettertid, helt super på alle måter, ingen tvil om det, men om vi graver riktig langt med i materien, vil vi nok finne grunn til å flire hysterisk av hvor ILLE det faktisk var..

Vi dro fra Bangkok sånn passe slitne. Begge barna var supertrøtte og hadde definitivt stått opp med feil bein. Far sjøl hadde fått i seg noen basiller som gjorde sitt sedvanlige med tarmsystemet, og måtte til enhver tid være ikke mer enn tredve meter fra toalettet. Mor hadde allerede hostet, harket og snufset i en ukes tid, hadde akkurat rukket å miste alt av smaks- og luktesans (hvilket ikke var ubetinget dumt, med tanke på tilstanden hos den andre voksne) idet vi satte oss på flyet. I tillegg hadde kontaktlinsa forsvunnet ned i sluket på badet, så brille-jesus bestemte seg for å bli med på tur..Hotelrommet vi kom til var på størrelse med en dobbeltseng..med en dobbeltseng i, ingen barneseng tilgjengelig og våre to engler vekket hverandre på tur fra første forsøk på legging rundt klokka 1930 til klokka var over ti. Mor og far kom til konklusjonen at hvis "hvis jeg bare holder ungen fast nede i senga, så sovner den vel snart" og "nå må noen overta, ellers blir det drap her på rommet i kveld"..stemingen var til å ta og føle på, men det ville du ikke..

Vi satt der ute på gangen på hotellet ( som forøvrig hadde interiør som minnet om en nattklubb) og delvis gråt og lo av vår egen elendige takling av ferien så langt, og fant ut,i god Jesper Juul- ånd, at det ikke var barna det var noe feil med, men foreldrene. Var dette en slik dag hvor vi ikke elske hverandre, men bare "likte" hverandre? og responderte ungene bare på det? Iallefall bestemte vi oss for å våkne POSITIVE neste dag...og til vår overraskelse virket det! Og fra den dagen, var ferien slik den hittil har blitt fremstilt: SOM EN SUPERTUR.

Taiwan august 2011

Vi er tilbake i Bangkok etter ferien. Vi hadde forberedt oss på at de neste, og SISTE to og en halv ukene ville bli en skikkelig nedtur, bare en forsinkelse på hjemtur til Norge,og derfor var det med glede at vi kjente at det faktisk var DEILIG å komme hjem til Parichaten også! Ungene lekte og koste seg for seg selv, og livet fortsatte der det slapp..Å si at vi ikke er påvirket av at vi snart skal hjem, er vel å overdrive. Pakkingen har så smått begynt, pengene sitter i overkant løst i lommeboka, og vi prøver å planlegge aktivitet hver dag for å få med oss siste rest av tropene og varmen og luktene, kaoset i byen, de varme menneskene vi møter overalt, venner vi har fått, mat vi vil savne...i en salig blanding med tanken "tida må gå fort nå!!" Jeg tror vi unner oss en langhelg på Koh Samui med luksus på halv pris og strand..for jeg tipper en del vil le lit av hvor lite brune vi egentlig er..byliv er ikke akkurat forbundet med timesvis på solseng...

Her er Taiwan-bildene!

Det slo meg..

Så satt vi her igjen på enda et hotel booket samme dag. Keelung, og midt i gryta, et steinkast fra havna og fem minutter å gå til Taiwanske største nattmarked.Idet vi ramlet av bussen ved ankomst, med to halvt sovende barn, en bag uten glidelås og en ryggsekk på størrelse med den nest største i familien, slo det meg: vi er faktisk på back-packer tur...vel, som Bjørn sa:litt High class kanskje, men iallefall i definisjonen "på tur med en ca-plan for neste stopp og uten å vite om vi får noe sted å sove"..vi koser oss med å være på tur, humper avsted på buss hvor vinduene er tapet sammen etter å ha vært knust og lokaltog med toppfart på 50km/t og som er akkurat billig nok til at Taiwanske "løse fugler" har råd til å bruke.. Hvorpå disse fugler må "susjes" bort av sinna Bjørn når de for første gang i sitt femtiårlange liv finner ut at å rave rundt med en hvit baby i hendene kunne være en god ide...og vi koser oss med å stirre ut av vinduene, denne gangen ut på en fantastisk kystlinje..vilt, vakkert og tett på.

Vi har vært et par dager i Fulong, en surfeby med nydelige strender og HELT fantastisk sjømat! Bring Outdoors var "hotellet" vårt, midt i veikrysset som dannet sentrum, nesten som "Krossen" i Rauland. Med Highway 11 og tungtransport dundrende igjennom fikk vi kjenne på støy natterstid, og uten babyseng fikk vi kjenne på hvordan det var å dele seng med noe i nærheten av maur/slagbjørn.
Vi leide sykler og fliset rundt i området, med hver vår strålende fornøyde jente foran. Kullgruve omgjort til sykkelsti er kult, særlig fordi tempen blei ganske mye bedre et par kilometer inne i fjellet.
De voksne prøvde seg på surfing siste kvelden, med kveldssola imot hadde vi noen fantastiske timer med sandslott og vann..og sjømat og øl til kvelds. Livet er herlig!

Eksotiske Taiwan!

Vi har gledet oss stort til denne ferieturen, Taiwan har kjørt en reklamekampanje for aktivitetsferie og alle bildene så helt fantastiske ut! Helt greit at vi ikke visste om tyfonen som var på vei, den sterkeste siden 2009, og at den hadde drept ti personer på Phillipinene, for da hadde vi vel ikke reist.
Utpå lørdagen, dagen etter ankomst, fikk vi vite om Tyfonen, for da gikk ikke tau banen vi hadde tenkt oss på, vinden blei hardere og regnet striere, og vi bestemte oss for å bli i byen et par dager ekstra. Vi hadde tenkt oss på tog nedover på østsiden av øya, nøyaktig i det området som Tyfonen ville slå til for fullt. I steden tok vi inn på hotel i Beitou der varme kilder pipler opp av bakken, og vi fikk en fantastisk tur i 'public bath'..FANTASTISK er ordet! Utendørs i storm og regn, natursteinsbasseng murt i ulike nivåer oppover i en liten skråning. Aller varmest i det øverste, deretter gradvis kjøligere. To små steinstamper med kalde kilder ved siden av for å stille kroppen tilbake til start før man entret neste basseng. Små dusjhus i værbitt tre på rekke og rad, dørene akkurat store nok til å dekke det helt private..og bare Taiwanske pensjonister! Her var det mennesker som gjorde akkurat det de hadde gjort i 100 år, tok sitt morgenbad, OG morgentrim, pensjonister er gode på tøy og bøy av den gode GAMLE sorten. Det varme vannet kjentes silkebløtt mot huden og prikket deilig. Tiril ville gjerne dukke, og oppdaget at slikt kildevann ikke er særlig godt å få i øynene.
Så det var vel omtrent det vi fikk med oss av tyfon, utover dagen roet vinden seg, og Taipei dundret videre som ingenting hadde skjedd.
Vi fikk taubaneturen vi ville ha, drakk te på gourmetvis på et av toppens te-hus og nøt fantastisk utsikt over jungel og storby på samme tid.
Vi tok verdens raskeste heis opp i 101 Taipei, et av verdens høyeste tårn og fikk litt kjeft for at barna hoppet i sofaen med skoa på, løp for fort på teppegulvet og lå på magen på parketten..og endte opp med å kjøpe fake bilde av firerbanden (selvsagt fordelt på to bilder, så vi måtte kjøpe begge..)til blodpris. "Jeg angrer", sa Bjørn :"dette er sånn man bare legger vekk med en gang".
Så tok vi hurtigtog i 287km/t til Taichung for å leie bil. På grunn av været var alle bilene tatt, vi hadde ikke internasjonalt førerkort og fikk ikke kjøre uansett, så da blei det buss til Sun Moon lake, i hjertet av fjellmassene på øya. Nydelig liten plass med en sjø som var helt grønn, omtrent som i Norge, bare ikke så fint selvsagt..og ikke så kaldt. Og her er vi nå. Vi har lært et par ting på reisen. Bruk tid, ved booking av rom på hotel foreksempel, da vil de snart komme opp med et bedre tilbud, be om å se rommet, plutselig vil prisen for et rom med utsikt bli den samme som det med gatestøy. Og ha ALLTID en plan B...iallefall hvis du reiser med denne familien, for det har en tendens til å oppstå en del "hinder" på veien. Og nå skal vi fortsette eventyret!






var fullstendig tett i hode og hadde verken smakssak eller luktesans, kanskje like greit

Læra å laga mat..

Nok et kokkekurs..eller cooking-class på fire timer i Bangkoken...Mulig dere husker mitt forrige innlegg om dette emnet..husmor-sysler..entusiasmen var stor, jeg storkoste meg!vel, i dag dro jeg med Chika, min japanske venn (som jeg faktisk skal over til å drikke litt vin hos om fire minutter)

Altså, nok et marked, nok en lærer, nok en gjeng med faranger. En virkelig sprudlende dame fra Honduras, 39 år og på bryllupsreise. Fantastisk, og en isbryter på mange måter. En lun og blid ektemann, to unge kjærester fra Australia, og Chika og meg.

Desverre følte jeg ikke den samme entusiasmen som sist, jeg følte meg faktisk heller mer i kategorien HUSMOR SOM VIL LÆRE Å TE SEG MER SOM HUSMOR, slik at hun kan stå mer på kjøkkenet og lage mat, og tenke ENDA mindre tanker..OG DET VAR VEL IKKE DET JEG HADDE BEHOV FOR..Det hjalp ikke at jeg oppfattet læreren som sånn passe arrogant og kvinnefientlig, og ut i det absurde opptatt av at soppen skulle deles i tre og ikke fire, at tomaten skulle deles, først i to, så i to igjen-altså fire, og at gassblusset var korrekt innstilt. Noen som kjenner følelsen av å bli fratatt ansvar for ting man føler er elementært? Ingenting er bedre om man vil gjøre meg passiv-aggressiv og i "jeg-gjør-det-på-min-måte-fandenivoldsk-humør"...For å si det sånn: vi fant ikke helt tonen...

Alternativ kunst..

Til bekymring?

Det motsatte av det som er vanlig..

Livet i Bangkok er annerledes. Luktene, lydnivået, mennesketettheten, språket..alt. Likevel har dette blitt vår by nå..det virker kanskje litt i overkant kjepphøyt, men det føles sånn, iallefall noen dager. I går satt vi og lurte på om vi ikke kunne plukke ned bananene fra treet ved badebassenget, og om det er fordi at mangoene rekker å ramle ned på bakken og bli ødelagt som gjør at ingen spiser dem. SOM OM vi er vant til at tropisk frukt bare er å hente seg fra hagen! Men sånn er det altså her, og vi tenker lite over det. Så raskt justerer man seg til noe nytt..Hvor blei den av, frykten for biller som var til tider lammende for min del? Jeg har erfart at de er alt annet enn farlige. Når sluttet jeg å ikke få sove fordi jeg i halvsøvne tenkte på at krypene kom opp i senga? Når ble tropelivet så kjent og trygt? Og når blei det å gå klam og svett konstant, helt greit??Og t-skjorta fra i går, til tross for svetten, sikkert er rein nok i dag også?? Vi har ikke spurt gjestene fra Norge om vi luktet noe mer eller annerledes enn vanlig.Ikke utenkelig, men om så var, ville vel ingen av dem ha sagt noe for å hjelpe oss!
Jeg husker enda den ekle følelsen vi hadde da vi kom inn i huset her: ukjent, ingen møbler, ikke særlig luksus og som vi følte; dyrt. Angeren og usikkerheten hadde et godt tak rundt hjertet..nå synes vi at vi lever som konger, med det som kan likne Bakkebygrenda på utsiden av døra. Unger som flyr inn og ut hele dagen, riktignok må de vises ut av og til, men det er et luksusproblem!

Aah! Drømmedag..

Vi kom nettopp hjem, har vært på familietur i den gamle delen av Bangkok. Nydelig, tempel på tempel, men for vår lille familie var det en deilig liten park som ble hovedattraksjonen. Små busker klippet sirlig til, bruer i miniatyr, hus og åpne plasser hvor thaier trente på sine underlige vis, rokkering (?), gammeldags tøy og bøy, strekkamskiner, vrimaskiner, det er ikke til å tro hva som kan vær bra for kroppen din. Noen ganger slår det oss at de nok har mer respekt for det fine maskineriet kroppen egentlig er. Spiser gode supper isteden for biff og "bærrne", momser sjøgress isteden for potetgull og har vri- og strekkamsikner i parkene..men å trene på 85% av makspuls, det tro jeg ikke brorparten har en anelse om hvordan føles..
Vi avsluttet med et måltid på en shabby bar/restaurant ved elva, og så sola gå ned og lysene tentes langs breddene..det var helt magisk, ikke minst fordi vi satt der med to småtasser som iallefall stort sett var rolige og nøt det uvanlige ved å være oppe etter mørkets frembrudd. Fire stykk faranger suste gjennom gatene i Tuk tuk etterpå, alle med et smil om munnen..vel, minstemann rallet rundt som en full mann, men de kan jo også være lykkelige.
Vi ser enden på oppholdet, det gjør alt ganske intenst..vi vil oppleve, lukte, kjenne, gjøre..jeg kjenner at jeg vil ta med meg noe hjem herfra..men det som er å ta med hjem er vel inne hjertet og heldigvis har jeg denne bloggen som inneholder tanker og bilder og opplevelser beskrevet rett etter at det er opplevd. Hvis noen føler seg kvalifisert til å hjelpe meg å få dette inn i en bok vi kan ha i hylla, så si fra!

Regntid

Det regner mye, og lenge disse dagene. Det kan virke som regntida er litt forsinket, for det er virkelig nå vi får kjenne på troperegnet. Det er som alle kraner går bananas, en dag gikk kaja og jeg ut bare for å kjenne på det. Dråpene var så store at det gjorde vondt og Kaja blei mest skremt. Og så er det lyn og torden..Så det skremmer liten og stor.Når det  rett over husene her, virker det som alt rister. Noen ganger varer det hele dager, andre ganger bare en times tid, men nå må det visst legges inn som en fast rutine å ha med paraply.

Det rare er at man, fordi det er mørkt og vått og ruskevær ute, så er det litt deilig å sitte inn, man antar at det er kaldt..Vel det kan jeg forsikre alle om, at det er det ikke..det blir bare klammere, og glattere og tøyet tørker ikke.

Dagene går, og hele familien er klar over at hjemreisen nærmer seg. Til vår undring har Kaja begynt å snakke om at hun BARE vil tilbake til Norge, til "barna sine"(=vennene). Hver gang vi skal i ut, om det er i butikken eller noe annet, spretter hun opp og spør: "Skal vi til Norge nå?" Det gjør litt vondt i mor og fars hjerter..igjen..og kanskje sier det litt om hva vi har signalisert, kanskje tydeligere enn vi ønsket og trodde.

Bjørn har færre timer på skolen nå. Det er herlig for familien, for det er mer forbundet med sightseeing, opplevelse når vi er alle fire. Med meg blir det meste bare en transportetappe fra dit til hit. Vi prøver å suge til oss byen "vår" på mange måter disse dagene, og ikke utrolig, men sant, så oppdager vi nye ting hver gang. Det er en flott by som virkelig har alt..eller alt utenom norsk temp da..og leverpostei.

Vi har blitt bedre kjent med menneskene rundt oss her, og noen håper vi å holde kontakten med. Kaja har helt ut av det blå funnet tonen med Axel, en halvt fransk/thai gutt som bor her. Derfor fulgte vi med far franskmann og kone, tok med oss Chika og Sara og dro på Montessori-skolen der Axel går for å se. Og det var veldig bra. Så Kaja og Sara kommer til å gå der noen dager i uka. Ikke lenge, det er kun 14 dager til vi drar til Taiwan..

Ferie med besteforeldre, Pattaya og Bangkok

Da var det endelig tur for bestemor og bestefar å komme på besøk til oss. Vi er heldige å ha folk i livene våre som vil komme hele veien til Bangkok for å se åssen vi har det. Denne gangen var det booket rom i Jomtien/Pattaya og samme dag som besteforeldrene kom til landet, freste vi nedover mot beachen med innleid taxi, en vi har brukt før som vi var veldig fornøyde med. For det første kjørte han bra, og bilen var strøken og med DVD, sikkerhetsbelter (hmm..tenk at det ga seg naturlig å nevne det i den rekkefølgen..). Vel, han kom som vanlig ti minutter før tida, men beklaget seg. Han måtte sette sin bil på verkstedet og hadde lånt en nokså løen en av en kamerat..vel, den var grei nok, og vi stablet oss inn. Så kom vi vel omtrent halvveis, så gikk AC-alegget fyken..Og det er ikke bare bare når solen steker..vi svettet oppover, Tiril som sov, våknet med et hyl slik man bare gjør når man våkner etter en fuktig fest og solen står på teltduken. Hun ga seg ikke. Stakkars Jumpa (som han heter..)var fortvilet: "sorry sorry, ah, baby too hot, ahh, I call friend, something wrong, ah..sorry sorry" og "i take you airport, you don´t pay", og trykket gasspedalen i bånn for å komme fortere fram. Først lo vi litt, jaja, all denne AC har gjort oss svake, vi tåler jo dette..men så blei det verre og vi vurderte å stoppe bilen for å få en ny taxi..men, vi kom fram, svette og glade. Jumpa var tross alt bare halvveis da..

Ferie i området Pattaya bød på opplevelser av ymse slag. En mengde russere har inntatt stedet og satt sitt preg på det, sammen med den store mengden vestlige, overvektige menn med thai- "kjæreste". Dette kan det sise mye om, for de som vil tar vi det over noen glass vin til vinteren. Det er et utall spisesteder, barer og mer lyssky klubber overalt, lite av dette fikk vi utforsket da vi stort sett måtte holde oss hjemme etter sengetid kl 19. Men både lukten i gatene og formen på gjestene fortalte oss at det nok var noe vi gikk glipp av.

Stranda var heller dårlig, men reisefølge oppdaget Koh Lan, en perle bare 30-40 minutter med båt fra byen. Stille stille, men nydelig sand og vann. Vi plasket og lekte 2 hele dager. Bestefar lå til bekymring lenge ute i sola, i nedoverbakke med hodet ned.Men det er utrolig hva han tåler, og det var ingen klage over solbrenthet eller svimmelhet, så da gikk det nok som planlagt. Kanskje godt at han falt ut av båten på vei inn på stranda og ikke hjem igjen?

Familien Bangkok har fått noen leksjoner i klage og protestere, denne gangen var det Bjørn sin tur. Hans  favirittsko (som han har fått av meg) blei borte..hvor er det vel fortsatt noe tvil om, men etter en høylytt diskusjon med båtføreren som ikke brakte noe særlig klarhet i saken, tasset Bjørn hjem på verdens minste sandaler tilhørende den nevnte båtfører..MESTERLIG, vil jeg si. Siste ordet er sagt i denne saken: "NOO GOOD".

Bestemor Bjørg fortjener et avsnitt med offentlig skryt. FOR EN DAME! Ikke ved noen anledning viste hun tegn på trøtthet. Uredd og besluttsom var hun med på alt, barnepass selv om Tiril ikke på noe vis var innstillt på noe annet enn sin mor, sklier i vannland, gåturer i 35 varmegrader. Full kontroll på penger, faktiske reisefølgets faste regnskapsfører og kasserer. Og ved hjemreise kom det Harald til gode. han ble desverrer litt uggen denne dagen, men Bjørg passet på og fikk han hjem. SMSén tikket inn noen timer etter: "Nå er vi på Feskjær. Alt gikk bra men Harald sover". Hun var vel i gang med middagen.

Tusen takk for besøk, nå er det ikke lenge til vi er på Teie igjen!

Chang Mai juli 2011- bildene!!

Chiang Mai juli 2011

Tur er gøy, og nå har vi gjort det igjen! En langhelg i Chang mai, Nord-Thailand sammen med våre, etterhvert veldig gode, japanske venner, Haru, Chika og Sara. Raymond fra Singapore hang seg på, og selv om vi ankom til ulike tider, fikk vi to supre dager sammen.
Togbilletten kjøpte vi for flere uker siden. Vi skulle ta nattoget og vi gledet oss. Turen skulle vare i 14 timer. Vi kjørte 2.klasse,  "det vanlige" om man vil ligge og ikke sitte. Eget avlukke, ingen dør men fire små senger til vår lille familie. Tiril ble febersyk ca en halv dag før avreise (reisesyke??) og vi ante en strabasiøs tur.
Vi lastet opp med tegnesaker, koppestell og Ipad med film og vel ombord forvandlet vogna seg til et eventyrslott med gardiner rundt sengene og utallige små kroker å gjemme seg i og utforske. Så, etter 54 ganger opp og ned fra øvrekøya, etter å ha tegnet ferdig en halv tegnebok og sett seg lei på Elias og Bukkene bruse, sovnet Kaja i ti-tida, glad og fornøyd. Tiril våknet og hylte et utall ganger, og en eller annen gang i løpet av natta kom jeg i "amme-modus"- det er jo ikke noe viktig jeg skal foruten å ta vare på denne lille bylten, så det går nok bra å være våken...og det er ganske herlig å kjenne at man får litt mer energi av bare å tenke positivt!

Vi våknet ved morgengry, og når lyset kom var det jungel og rismarker så langt øyet kunne se. En og annen landsby og grusvei åpenbarte seg, og toget stoppet på et par nydelige  små stasjoner.

Til vår store overraskelse oppdaget vi etterhvert at toget gikk bakover igjen.Lenge, lenge fortsatte det slik inntil det ble stående stille en times tid for å "tenke litt". Vi ankom to timer for seint, men etter 16 timer på tur var familien uforskammet lystig. Etter en fantasktisk lunsj i curry-huset var vi klare for sightseeing.
Gamlebyen i Chang Mai var totalt vestifisert, Starbuck, McDonalds, KFC, Heineken og chips. Etter en kaffe (riktignok en god en)på et sted og en tropedrink (slett ikke verst) på neste, slo vi fast at det rett og slett var bortkastet å reise så langt for å komme til et slikt turiststrøk. Men det skulle endre seg.

Dagen etter var det biltur, fjelltur til Doi Sthep med tempel, kongens feriebolig (og rosehage..hvor det var lett å la seg inspirere av Alice i eventyrland: "hvem har malt mine roser rød?")og en landsby. Det er vanskelig å slappe av når den elendige guiden ved palasset ikke gjorde annet enn å signalisere at treåringen bør holde den smale sti og ikke løpe på gresset, pingse på blomstene eller sågar nappe av hele premierosen. Og det er heller ikke bare avslappende å være foreldre i et tempel proppet fult av Buddah-statuer som bare må tas og føles på, lys som brenner og klokker å ringe i. Og hvor lett er det å fortelle at det står "ikke rør" og fovente at det etterleves når annenhver asiat går bort til de samme klokkene og slår på dem? Hva av "ikke rør" forsto de ikke? Eller var det skiltet ved siden av som sa "slå forsiktig" som forviret dem?

Søndag tilbrakte vi fire timer i to, helt uvanlig flotte, dels butikker, dels veverier og i et genuint te-hus ned mot elva. Å! Helt fantastisk!Akkurat sånn vi vil ha det. Akkurat passe overfylt, akkurat riktig miks av krimskrams og stil, og med utsøkt te og kaker som så og smakte deretter. Dette ga Chang Mai den plass i hukommelsen som den fortjener. Hit ville jeg dratt tilbake, bare for å oppleve dette strøket igjen!

Nå sitter jeg, sånn passe solbrent, i Jomtien. Vi har fått besøk av bestemor og bestefar som hadde fikset husvære ved havet. ACén i taxien streiket på vei ned, så familien Bangkok var sånn passe møre ved ankomsten. Norgesbesøket hadde kommet tidligere og møtte oss i døre. Kaja var henrykt, Tiril var mer mammadalt enn noen gang og velger bort selv sin egen far så der var gjensynsgleden noe laber. I tillegg hun er verre enn en italiens fotballspiller og "filmer" stygge fall og ufin oppførsel fra Kaja sin side...med stor underholdningsfaktor. I morra blir det båttur!

Tunge dager

Selv på andre siden av jorda ryster siste helgs hendelser oss..det fins ikke ord for hvor trist det er. Vi er så glade for at ingen av våre nærmeste er berørt, samtidig som vi vel som nordmenn føler at det likevel er alt for langt inn på livet vårt.Vi ser at folk samler seg og markerer både avsky for hva som har skjedd og støtte til pårørende og involverte. Her blir det helt annerledes. Det er ingen andre å dele samme følelsen med. Vi har venner som bryr seg og forstår fortvilelsen, men som selvsagt ikke føler at det har rammet dem på samme måte. Og det er også noen som selv om de vet om hendelsen, lar det passere med en kjapp kommentar. Og, hvor vondt det enn kjennes, så er det vel ganske naturlig..

Det blir mange tanker og diskusjoner. Det setter liv og hverdag i perspektiv, ellers store problemer blir små og man får et ønske være med å skape noe bra. Verdier, levesett. Det er så godt å se at det er fellesskap som trer fram nå, og ikke "det var det jeg sa-uttalelser". Vi tror jo på verdiene våre, og nå viser vi det til hele verden at det faktisk kan være sånn i praksis også, ikke bare fine fraser i taler.

Til sterk kontrast ruller hverdagen videre her i Bangkok, og på sitt vis er det godt å se. Vi bader og leker og svetter og forbereder eksamen. Siste eksamen er i dag, og Bjørn har på sitt sedvanlige vis ikke vist antydning til stress, og jeg tror det går bra.

Kaja svømmer nå uten hjelp, framover under vann og opp for å puste. En noe destruktiv adferd viser seg med jevne mellomrom, men ingne krise. Hun savner Norge, snakker mye om hjemme. Bestemor og bestefar kommer på tirsdag, og det gleder vi oss masse til. Badeferie og familieliv i Jomtien!

Tiril stabber seg rundt, har knekt koden og trener som besatt. Det er en ny verden! Nå må hun ikke bæres overalt, hun kan leies! Digg..Hun sier "natta" og "pappa" til meg og "pappa" til Bjørn, noe vi i det lengste håper er en feilkobling. Og så er det mye "dooodododooodo"

Vi har sett en ny, annerledes del av Bangkok også..Bang Khra Chao, en liten grønn oase langt sør i byen. Det var en lang tur, båt og taxi (som selvsagt ikke visste hvor vi skulle, men nikket og smilte og var så glad, for pengene våre vil han gjerne ha). Men , trøbbel til tross, vi ankom altså en nydelig liten avkrok med hus på stylter i elva, smale gater og marked som bugnet av deilige grønnsaker, frukt, fisk, kylling og t-skjorter. Når det nærmet seg lunsj spurte vi en dame hvor det var mulig å få seg en Pad Thai, og hun satte hele nabolaget i sving, pekte og viste, kjørte rundt på mopeden sin. Vi tuslet i retningen hun pekte og etter et par høyresvinger kom en mann løpende: "DO YOU WANT TO EAT PAD THAI?" hvorpå han formelig halte oss etter seg og inn på en restaurant." Very good food"sa vår kvinnelige guide før hun freste videre. Riktignok hade de ikke Pad Thai, men nydelig mat, og lokal følelse!

I kveld går nattoget til Chang mai med oss ombord. Det blir stas, og det skal bli godt å sitte i armkroken og kikke ut i natta og høre lyden av toget som ruller avsted.

BESØK BESØK BESØK!!!

Jippi! Da har vi hatt gjester igjen!! Denne gangen var det søskenbarn Nora og Kristin med Pappa Trond som kom en tur innom oss. Kun noen få dager, men kjempemoro. Vi er så glad for at de tok turen, ikke minst for Kaja sin del, hun løp ut for å møte dem da de kom, men pilte rett inn igjen og gjemte seg med et kjempesmil om munnen. Det er ikke alltid lett å vite hvordan man skal reagere når man er tre år. Men det løsnet fort, og det var virkelig stas å få plaske og bade med jentene og lekesloss med Krsitin om bademadrassen.

Vi fartet litt rundt, søndagen var viet til Chatuchak marked, enorme mengder med varer og mat og varmegrader. Kristin fikk kjøpt solbriller og jentene i fellesskap fikk tilfredstilt behov for nye smykker og ringer, øredobber, armbånd og fotbjeller, sistnevnte for de under 100 cm. Mandag sto slangefarm på tapetet (noe Nora satte spesielt pris på), men siden det var helligdag på lørdag og det av økonomiske årsaker ikke var stengt da, stengte de heller på mandag...så giga shoppingmall, here we come! Bangkoks flaggskip "Paragon" tok vennlig imot oss og etter noen timer der, en kjapp lunsj og en kaffe, vandret vi gatelangs slik normenn skal gjøre på ferie. Målet var ekspressbåt på kanalen. Dette har familien Bangkok tenkt de skulle gjøre lenge, og nå ble det altså til. Én gang var nok "klungene" klart vann og en fryd å se..men nå kan de vel best beskrives som kloakk i det fri. Langsmed hele båten var det en presening som folk dro opp og ned ettersom det så ut som det ville sprute over rekka..og godt var det. Opp av båten og over i Tuk-tuk. Jentene minus Tiril i en, gutta pluss Tiril i den andre. Slik kjørte vi side om side hjemover. For å gjøre virkelig turist av seg, dro reisefølge sammen med guiden Bjørn til Kao San road, backpackerens paradis for middag, og noen satte vel pris på litt vestlig mat allerede!

Så, tirsdag var det Siam Park, karuseller og tømmerrenne og berg og dalbaner for små og store. Det var omtrent bare oss der! Deilig uten kø, og derfor mulighet til å ta noen flere ganger. Pappa Trond var imponerende utholdende og kastet seg med på alle forslag som kom. "The discoroller" skapte størst begeistring blant oss som så på...artig å se Trond og Kristin sitte langs kanten på en gigantisk tamburin i bruk, og eneste grunn til at de ikke blir kastet av var at de holdt seg fast så best de kunne..

Midt på dagen kom et aldelse forrykende regnevær, det varte en times tid, og det var ulike måter å la tiden gå mens man ventet...noen freste rundt i lekeapparatene, noen lærte seg å fly, noen leste og atter andre sov..

Tirsdag kveld var jentekveld! Nora, Kristin og jeg tok tuk-tuk gjennom våte Bangkok-gater for å få manikyr og pedikyr med spa, deretter direkte videre for thai-massasje. En helaften! Jeg storkoste meg, det var så moro å snakke litt med jentene, bli bedre kjent. I lyset fra tuk-tukens kulørte bremselys, mens praten gikk lystig, synes jeg at jeg kunne se at de trivdes..Takk for det, Nora og Kristin, dere er virkelig to flotte jenter! 

Kokkens tur!

Tanken på et kokkekurs lukter unektelig middelaldrende amerikansk hjemmefrue på reise med sin "very very busy" ektemann..men likvel kastet jeg meg med på en femtimers, og jeg angrer ikke!! Sammen med et forelsket par fra Nederland, en blid jente fra Frankrike, en engelskmann md sin thai-kone (forøvrig ikke av den underkuede typen, dette tror jeg var et ekteskap av kjærlighet), en sosial og bra dame rundt 50 fra Malaysia som jobbet i Kuala Lumpurs "Twin towers" og som ga meg et lynkurs i det å være "moderat muslim" og en amerikansk hjemmefrue på reise med sin "very very busy" ektemann..hennes tredje kurs på fem dager, og meg, en hjemmefrue med fridag..HERLIG! Konseptet var helt topp og psaset akkurat sånne som meg, som kanskje ikke ønsker å ende opp med den følelsen slike turist-kurs kan gi: kylling på avveie. Klart, vi kom ikke bort fra at dette var en greie for turister, men læreren tok det på galant måte, vi lo godt av hvor lite chilli vi brukte, hvor mange bilder vi ville ta, hvor vondt knærne og ryggen gjorde når maten skulle tilberedes på golvet..vi følte oss velkommen og viktigere: i trygge hender.

Kurset startet med handling på markedet. Informasjon om grønnsaker, urter, krydder, at det er de gamle kokosnøttene som hakkes til kokosmasse, hvordan lukter de tre ulike ingefærrøttene, hva brukes de til, hvilke nudler fins, hva er de laget av, hva er tofu?(Vel, det siste fikk vi ikke greie på, bare at det finnes tørr, hard og bløt, og at det er proteiner) hvilke typer ris finnes, hvordan tilberede sticky rice..han kunne virkelig alt om ingrediensen..respekt! Og for å vise hvor engasjert han var, må jeg nevne en ting: I sin iver etter å lage god mat, smakte han på kyllingsalaten sin og uttrykte: "The best ever!" og så: " Oh, no, it´s Budda day, I´m suppose to be a vegeterian today!"Stakkars mann..han ble riktig ulykkelig et øyeblikk der..jeg håper Budda tilgir han, for han gjorde en bra innsats.

Så til maten. En suppe, en nuddelrett, en curry, en kyllingsalat og i fellesskap, en dessert.Alt smakte himmelsk, og det beste av alt- raskt, enkelt: "put aaaaalll in, noooo order". Jeg har skyhøye tanker om hvor bra thaimat jeg kan lage på Teie, så bare kom!

Så, mett og fornøyd tasset jeg mot Skytrain, og da mann og barn hadde tatt turen til dyreparken, valgte jeg for min del å ta en times masasje. Den dyreparken her slutter aldri å imponere. Denne dagen var det altså en iguana der, en ganske stor en. Bjørn ville på pedagogisk vis fortelle Kaja at dette, det var en øgle. Kaja var umiddelbart uenig og sa, "Pappa, det er ikke en øgle. Det er en dinosaursus", og med  erkjennelsen av at foreldrene (som hadde sagt at dinosauruser ikke finnes mer) altså tar feil, forsvant tryggheten om at ikke disse vesnene kan komme og besøke henne på soverommet. Det blei vanskelig å sove denne kvelden..

Nå er det lørdags kveld, Bjørn sitter med Ipade, jeg med macen. Jeg satser på å legge meg før halv ti (en riktig god plan vil jeg si). I morra får vi besøk av Nora, Kristin og Trond, noe vi gleder oss veldig til. Det skal bli moro å vise dem livet vårt her nede og litt av alt Bangkok har å by på! JIPPI JIPPI!

Ratchaburi juli2011

Nå er vi inne i en aktiv periode igjen, etter noen uker i Parichat-dvale. Kaja trives iallefall etter en uke med å være hjemme med Tiril og meg, Bjørn har unnagjort siste skriftlige eksamen, og har igjen en avsluttende, muntlig en i slutten av juli. Vi har fått handlet litt på salg, funnet et nytt kjøpesenter her i nærheten, feiret to stjerner som møtes sammen med våre gode japanske venner og skrevet ønsker for oss selv og hengt på et bambus-tre. Vi har bestilt oss togbillett med nattoget til Chang Mai (Nord-Thailand). Tiril har fått noen flere tenner, gått noen skritt. Kaja har fått sin første virkelige skramme, fikk beinet i eikene på en sykkel (som JADA! mor syklet på), Bjørn har holdt en feit pyton rundt halsen, blitt bedt med på Go-go-bar, og jeg har bestilt meg kokketimer til fredag. Og så har vi vært på en virkelig super"fieldtrip" til Rachaburi, en mil fra grensa til Myanmar...

For en jungel! For en fantastisk natur og så interessant å se Thailands bygdeliv. Hvordan disse menneskene, som er en god blanding av thaier og flyktninger fra Myanmar lever og bor, at myggnettet forbeholdes barna. Et og annet hus innimellom det grønne..Det er altså helt fantasktisk flott, men så skremmende vilt! Åser kledd i grønt og grønt og grønt, ugjennomtrengelig for mennesket aleine, det er som å se rett inn i en diger vegg, og det er med visshet ikke bare mygg og meitemark der inne. Jeg har sett lite filmer om Vietnamkrigen, men jeg antar at "the target" fremsto som det minst viktige der de ble sluppet tildels vilkårlig ned i denne jungelen. For dette er ikke Bangkok, dette er villmark. Jeg tenker på hoggormen hjemme. Neste sommer skal jeg gå barbeint hvor som helst, for det er INGENTING i forhold til dette! Det første som møtte oss var en edderkopp med hår på beina og på størrelse med en spurv, PÅ DØRA INN TIL MATSALEN. "This is a small one" kom det tørt fra en av de ansatte. Deretter flygende og krypende dyr i alle fasonger og størrelser. Det var blitt mørkt før vi spiste middag. Matsalen var et rom med store dører på begge sider som sto åpne. Ingen AC, bare vifter og kveldsluft. Siden det var lys på der inne, kom alle småkrypene inn for å sjekke partystemningen, og med ryggen til mørket kunne man bare ane hva det var som falt tungt mot flisegulvet. Det meldte seg ingen trang til å snu seg for å se.

Barna gikk til sengs rundt ni, så også foreldrene etter en lang og særdeles varm dag. Rommet som var omtrent på størrelse med senga ganger to hadde kun vifte, ikke AC, og vel var det svalere her enn i Bangkok, men likevel noe varmere enn Teie. Tre i en seng som uten sidestykke er den hardeste jeg har sovet i, og en i reiseseng og jungellyder fra et åpent vindu med nett...følelsen var fantastisk og skremmende på samme tid. Så mye lyder, så mye liv, og så mye der ute som jeg ikke vil møte eller vite om..noen som kjenner seg igjen i følelsen av nesten å sovne for så å blande drøm og virkelighet og tro a kroppen er dekket av småkryp? Vel, de som ikke gjør det: heldiggriser..Slik sneglet timene seg unna til morgengry og to skjønne morgenfugler spratt opp og den ene med glede kunne formidet at "det er jo morgen jo".

Vel oppe i matsalen igjen kunne nateravnene fra i går fortelle at de hadde kommet over en kobra i toppen av trappa ned til hyttene våre som de hadde knertet og kastet inn i skogen et sted...som foreldre til en treåring som fikk veldig mye kjeft for å ha gått barbeint rundt i gress og buskas dagen før, fikk vi en vond bekreftelse på at det faktisk ikke var unødvendig å holde stram linje. Kaja: hvorfor kan ikke du også være litt foreldrekjær, sånn som Sara, og ikke gå på oppdagelsesferd akkurat nå?Men, vi er vel tilbake i Bangkok, og alt gikk bra.Ikke engang et myggestikk, noe som var likebra, for det var i malarialand..

Se på bildene våre!

Skoleslutt

Her er det en liten samling av bilder fra skolen de månedene Kaja var der. Ser ganske gøy ut...
(Klikk på bildet, deretter på "slideshow" øverst til venstre)

Smukk er ut, Starbucks er inn!

Jeg tror foreldre alltid forbereder seg på det verst tenkelige. Så også jeg, derfor hadde jeg gjemt unna et par smukker, sånn i tilfelle krise og sviktende mot. Men, ingen kriser og ingen behov for reserve-smukk! Det har vært en liten sorgprosess, det må jeg nok si. Kaja ville plutselig hjem til Norge, til lekene og vennene sine..Samme dag som smukken ble kastet (noe Kaja gikk med på uten protest, men som jeg tror hun ikke helt så rekkevidden av...)var det siste dag på skolen og alle snakket om at Kaja skulle slutte og skulle flytte tilbake til Norge..så det er vel en kombinasjon av to "store" ting.
Da er det godt at man kan dykke ned i spill, tegning og edderkopp (..eller spider som det heter her i huset) bøker på Ipaden. Spørs hvor lenge den holder. Macen har forresten vært på service. Tilbakemeldingen? den var full av vann, og så hadde "noen" trykket så hardt på plata at den måtte byttes...JADA, vi har opprettet nye, strengere regler for bruk nå..
Bjørn lader opp til eksamen i morra på verst tenkelige vis: stort sett ingen opplading. Han får ikke så mye tid til å lese her i huset, ikke riktig det samme som å være singel student. I går var klassen på slangefarm og han hadde fått vite rystende ting, blant annet at enkelte slanger kan klatre rett opp en murveg, at noen kan hoppe med hele kroppen fra bakken og opp, og at enkelte kan fly bortimot 200 meter!! Og at det er mange slanger i Bangkok..Da må jeg bare si som stuepiken i "lilleprinsesse" boka: "Spøkelser finnes ikke, og hvis de fantes måtte de være veldig små, for jeg har iallefall ikke sett noen"..ingen trygghet egentlig.
Siste "nyhet" er at vi, ved hjelp av Lathri", nannyen til svenskene, har funnet et "shoppingsenter" rett i nærheten her! Der er det Starbucks og spa og mat og lekeland, så der kommer vi til å henge litt i tiden framover. Og så deilig å slippe trafikk og kø! På lørdag hadde jeg og Kaja en jentetur på Starbucks..det var en drøm. Ikke det at Tiril ikke er søt altså, det er liksom lyden jeg kan bli litt lei..

Valgdag

I morra er det valg her. Alle er redd for at det skal bli som i fjor, de aller fleste tror ikke det vil løse seg uten trøbbel.  På en liten promenade rett utenfor her ble vi var lastebiler med militære menn, fullt bevæpnet og klare..ikke et helt vanlig syn hjemme i valgtider. Det kjører biler med tilhengere av de ulike partiene på lasteplanet. Ingen tvil om at Taksin sitt parti, "rød-skjortene" er poppis her i området. Alle hoiet og viste "nr. 1" med en finger i været..Det skal faktisk bli spennende å se hvordan dette tar i vei..

De fleste vi snakker med vil holde seg hjemme, og det vil vi også. Dagen i dag har vært mildt sagt hektisk, så alle har godt av litt ro innenfor murene! Det er sannsynlig at hvis det blir noe trøbbel, er det lenger nede i byen, men siden dette er et området med mye ambassader, kronprinsbolig og militær-anlegg, er det visstt ofte at veier blir stengt og at det blir en del kaos..vel, vi får se. Til alle som skulle tvile: vi tar forholdsregler og satser ikke på tusen-tipset til VG.

Hvis jeg framsto som i overkant imponert over Thailand i forrige innlegg, vil jeg rett opp noe av det i det følgende. For å si det rett ut virker ikke thaiene generelt særlig interressert i det som er hoveddriften i oss normenn: Hvordan få ting til å fungere mer effektivt, jobbe seg fram til praktiske løsninger som på lang sikt kan gi oss mer tid, mindre stress, lære av tidligere bommerter, forbedre nåværende installasjoner...neeeei, det er ikke det man ser som viktig her. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vist portmannen på skolen hvordan vogna legges sammen og settes opp, nå, to dager før skolen er slutt klarer han med noe besvær å sette den opp, men trenger fortsatt hjelp til å folde den..det er nok en kombinasjon av "jeg er LIVREDD for å ødelegge vogna" og "jeg er jo flinkest til å blåse i fløyta mi og dirigere trafikk..så jeg legger ikke sjela mi i det". Jeg er klar over at det høres rasistisk ut, det er ikke sånn ment. Jeg lover dere at det kun er en skildring av hvordan det oppfattes. Jeg har sågar opp til flere ganger måttet forklare taxisjåfører at "nei, ikke inn i bilen sånn, legg vogna sammen først, så får den plass".. Hallo, det er dette du gjør HVER DAG, hva med å utvikle pakke-bilen konseptet?? Nei, det virker ikke som noe spesielt viktig ting, og det er vel sikker fordi de heller kjører to ganger. Det er ikke rom for den slags tenkning, og kanskje er det ikke behov..?Kanksje er det min norske hjerne som bare vil ha rett?

For et par dager siden gikk jeg meg en tur i nærheten, en sidegate til Chaisi, hovedgata. Idet jeg svingte inn der, følte jeg vel på det at jeg ikke helt "gled inn med interiøret". Dette var virkelig lokalt, Thailand "as it should be". Tipper det sjelden eller aldri streifet en farang i denne gata nei! Et par "butikker" som solgt alt det nabolaget hadde behov for, middelaldrende damer med middagen på fanget mens de ekspederte. Barn somlekte eller gjorde lekser, klesvask, gatevask. Diskusjoner over bøljeblekksgjerdene. Bare armeringsjern skilte meg og en glinsende rumpe, noens velfortjente dusj etter en lang, varm arbeidsdag. 

Jeg passerte et smug hvor jeg skimtet Chaisi i andre enden, men sugen på mer (rumpe?) eventyr, fortsatte jeg gaten til endes, en blindgate selvsagt..

Jeg gled ikke direkte inn, men forsøkte med alle midler å gjøre det for å vekke mist mulig oppmerksomhet, og skremme vekk han guttepjokken på hjørnet der som stirret så. Med slentrende, sakte gange og et "avslappet" uttrykk i ansiktet strøk jeg forbi han og inn i smuget jeg tilfeldigvis fant, og som jeg tydelig signaliserte at jeg viste var der..Antakelig var det bare min velutviklede fantasi som lurte meg til å tro at reisen min var skummel, for vel tilbake i Chaisi var alt akkurat som vanlig. Folk stekte fisken sin, de solgte blomster og lime, 5, 7 eller 10 bath stykke. At jeg var for bare sekunder siden var i livsfare var bare for utrolig. HERLIG å oppleve et nytt eventyr bare fordi jeg tok en annen vei til butikken!

Tiril sluttet med smukk forrige uke. En lynkjapp vurdering endte i vedtaket, hensynet til hygiene var tungtveiende. Det har gått helt fint..til nå. Plutselig har vi fått et klistremerke, dvs JEG har fått et klistremerke. Bjørn mente at det var en seinreaksjon på separasjonen fra smukken..sikkert riktig, alt jeg ser er at Tiril endelig begynner å innse hvor utrolig viktig jeg er for henne.. Eldstemann skal til pers i morra, blir neppe noen enklere oppgave.. 

Da er det helg..og halvveis..

Deilig, endelig to dager med to voksne, to barn og ingen planer..enda (og mens dette ble skrevet er helga booka..). Kaja er tilbake i god gammel stil, frustrasjonen som utspant seg noen uker ser ut til å bli av kortere varighet og sjeldnere. Vi har det bra sammen og det virker til å fungere! I tillegg leses det Jesper Juul (takk for at den ble med i bagasjen mamma og pappa, den genererer mange bra diskusjoner her-også etter at dere dro:)) så man både får kvittering for godt utført arbeid samtidig som man blir grundig provosert over ideer som rokker ved alt man før har ment var rett..og det er mye å tenke over. Det beste er at det er med ekstremt positivt fortegn! Og, hvis det er noen som har trodd at livet her har vært på grensa til det depressive så STEMMER DET IKKE, men det er som Stein Torleif Bjella ville sagt det: "e skriv sanga og overdriv!"

Nå har vi kommet halvveis i oppholdet, vi har gjort masse, sett og opplevd likhet og ulikhet..når jeg nå sitter her får jeg en følelse av at spenningen har dabbet av de siste ukene..ingen sprø irakere, ingen deilige turer på marked, ingen halsbrekkende turer på motosykkel gjennom byens gater uten hjelm..er det sånn det blir, hverdag blir hverdag? Eller er det bare at vi ikke legger merke til det?

De siste dagene har jeg fått en del, mildt sagt underlige tilbud/bekjentskaper. For det første Gabril fra (hold dere fast) Hønefoss som viste seg å være en kopi av min far i den tida han startet for seg selv med kasetter på Rjukan. Naturlig nok er han lite opptatt av meg og mitt, men veldig opptatt av hvor mye bedre Thailand er å investere i enn Kina, for nordmenn.
Så er det altså alle dise mødrene av barna i Kaja sin klasse..Den første, en sånn passe nevrotisk dame som vil finne på noe sammen med meg og Kaja i sommerferien (som starter 1.juli)..som jeg verken kjenner ELLER vil bli kjent med, men som jeg ikke klarer å avvise.
Mammaen til "Cream" som er utrolig søt og snill, er vel det man kaller rikmannsfrue og kjører en pimpa CRV. Hun snakker ikke engelsk i det hele tatt. Hun klarte å si "I want to talk to you" den ene dagen hun kjørte meg hjem, dagen etter hadde hun gjort klar spørsmål på et ark, på engelsk, som hun ville stille meg, om jeg ville bli med på noe i ferien, om jeg hadde det bra, hvordan jeg liker Thailand, at jeg og min familie er venner av henne og hennes familie..Jeg ble helt rørt over hvor mye hun hadde lagt ned i det, men like umulig er det antakelig at vi blir godt kjent. Fantastisk, skulle likt å se en nordmann gjøre det på vei hjem fra barnehagen!
Og i dag, ingeniøren som har sluttet i jobben sin for å oppdra sønnen. Gift med en flyger i Thai airways og som sitter på flyet til Østeriket nå for 14 dagers ferie (les: heller ingen "hvem-som-helst"). Flott dame med bra engelsk som ville ha e-postadressa mi for å si fra hvis de skulle noe i ferie som vi kanskje ville være med på, eller generelt ville være disponibel for meg hvis jeg lurte på noe. Hun hadde selv vært et år i USA og kjente følelsen av å ikke ha noen nære, og hun var ensom der. Har jeg gjort det noen gang tro? Stilt meg selv til disp sånn? Trokkede! Jeg blir inponert, og håper å ta med noe av dette hjem..
Og så, norrbaggen hadde gjort seg bemerket i Thailand-land: hun "hadde hørt fra noen venner at jeg tok toget aleine med to barn ned til byen", og med den typiske usjenerte latteren utbrøt hun "Oh, very strong!"Toget går over bakkeplan og det er sjelden heis eller rulletrapp. Hun ville ikke tro det var mulig, og når sant skal sies oppleves det som jeg er på utstilling når jeg gjør det, alle ler eller ser spørrende på meg der jeg kommer bærendes med Tiril i vogna og Kaja, enten på skuldrene eller tassende ved siden av... Jeg må jo si at dette ER en kraftanstrengelse HVER gang, men jeg har blitt en mester i å takle stress. Gi meg Tønsberg en lørdag formiddag- det tenker jeg blir "piece of cake"!

Bursdag!!!

Da er det Tiril sin tur til å fylle år!


Grattis med 1 årsdagen søte kule tøffe Tiril!!

LIVE!

Det er slik at jeg ikke tidligere har forstått hvordan man deler en video her på bloggen, men nå altså, EKSKLUSIVT FRA BANGKOK, her ser dere Kaja sin første svømmetur når vi kom hit! Litt stedsforvirret, men det er mulig at det kan oppfattes som Teie er omtrent som Bangkok..?

Visum og giftemål

Kort innpå:

For de av dere som er villedet til å tro at samboerskap er likestilt med giftemål, vil dette komme som et sjokk, men utenfor Norges grenser (les: på immigrasjonskontoret her i Bangkok) vil dette generere kommentaren "I have never heard of anything like this". Og på den norske ambassaden (muligens også andre steder altså) som forøvrig likner påfallende på Nav Nøtterøy, opererer de med offisielt samboeskap og uoffisielt samboerskap. Altså er det ikke nok at man er registrert på likningen som samboere, har felles barn, felles gjeld, felles bopel og samboeravtale. Jeg vet ikke hvor mye mer offisielt det kan være, men på håret fikk vi karret til oss en bekreftelse på at vi har bodd sammen i fire år OG har felles barn, hvilket, med et fett stempel og underskrift gikk gjennom på andre forsøket på immigrasjonskontoret. Dette tok sju timer, tre av dem forsøkte Bjørn aleine, noe som strandet tross forsikringer om at det skulle gå sist gang vi møtte fram hele familien. De fire siste timene kjempet vi sammen med det resultat at visumet gikk i boks, men at vi må rapportere bopel tre dager før hjemreise.. Har vi lært noe? Ja, at personlig engasjement i jobben, og forsøk på å gjøre det "lille ekstra" virkelig kan ha stor betydning for folk. Tønsberg politistasjon, sykehuset i Tønsberg, gled dere!!!

Og for de av dere som ble villedet til å tro at dette ville resultere i endret sivilstatus, har jeg følgende å si: Aldri har jeg sett Bjørn så engasjert og målbevisst som i arbeidet med å likestille sitt uoffisielle samboerskap med giftemål..

Avskjed og studier

Da var vi aleine. Besøkte har reist hjem igjen. Vi har hatt noen fine dager sammen, takk for et herlig avbrudd i rutiner og vaner, vi har kost oss så masse. Når man er langt unna hverandre, kan det virke som man klarer å komme litt nærmere når man så er sammen..diskusjonene omkring livet og verden ble på en måte litt bedre, kom litt lenger enn på lenge! En følelse som er veldig god, som gjør meg glad..takk for det! Det bør verden også takke for, vi løste tross alt en del viktige spørsmål av global karakter.

Vi hadde noen dager i Hua Hin, for å vise noe av den luksus dette landet har å by på, deretter var det Bangkok for alle pengene! Sightseeing via sjøveien, denne Chao Praya-expressen er delvis absurd stressende, delvis fasinerende og flott, men fremfor alt en ekstremt støyende affære! Alle som kommer til byen, ta en tur, du vil ikke angre, og det er garantert ikke som "bybussen" heime! Ingen uventede hendelser, bare harmoni og hygge. Annerledes var det i rolige Dusit Zoo, der det til vanlig må sies å være over snittet søvnig steming. Følget hadde fått akkurat litt mer enn anbefalt dose med sol og varme, og i minste laget med mat denne dagen. Valget sto mellom "food court" eller restaurant, og for å unngå noen hundre meter til i sola, og ikke minst for å vise en særs idyllisk side av parken, valgte vi restauranten ved innsjøen.
Maten var grusom, hygienen under enhver kritikk, og idet hat-objekt nr 1 for mor (les: varanen) til alt overmål valgte å stige opp av grumsevannet bare cemtimeter fra bordet for så å slikke seg sakte rundt munnen og stirre målbevisst og uredd på farangene som satt der...vel da kan dere vel bare tenke dere at godstemningen bredde seg? Var den ute etter matrester, tær eller hvite små pikebarn?

Gøy med vann 

Hvis 50 % er happy..så..

Teen har laget treretters!

mmm..

Bjørn dro på "field trip" til Kanchanaburi igjen. Denne gangen for å undersøke flyktningebarn for sykdommer, fange flott og smågnagere.
40 bæsjeprøver på glass, linet opp på et bord på trappa foran restauranten. Noen ferske, noen ikke fullt så ferske, heller litt gjærede, men felles for alle: ekstremt illeluktende og FEIL PLASSERT (spør du meg da, bæsj og mat på samme fat...???

Alt for faget..

Tyske Nils med sunn skepsis. Merk dere blomsterkransen..søtt??

Bipin fra Nepal

Chris fra UK

Osman fra Somalia

En fra Gana, en fra Tana..(Patric fra Uganda)

Noen ganger ser jeg at jo, Bjørn, du ser VELDIG norsk ut..

Malariaklinikken

Hakkespett-leir

Flott-fangst, uten flott fangst

Bjørns ekorn som gikk i rottefella, her kammes den og undersøkes for lus og andre ulumskheter.

BESØK!

Endelig er huset fylt med folk for en kort periode, det er deilig å snakke norsk og få oppdatering på hva som rører seg hjemme i Norge, på Rjukan, og andre viktige steder. Kaja er strålende fornøyd med to til å få oppmerksomhet fra, og vise alt det nye til. Gome og gofa er en kjærkommen forandring i hverdagen.

Jeg tror nok at det er både skrekk og fryd som fyller mine foreldre akkurat nå..alt er nytt og ukjent, og ikke minst langt, langt borte. Jeg tror de, og da særlig mamma, synes forandringen er vanskelig, men samtidig kanskje godt å se at vi faktisk har det bra..Det blir stadig nevnt at "men nå er det ikke så lenge igjen"...det er antakelig ikke så mye for å informere meg, men for å trøste seg selv litt..?eller??:)

Vi setter iallefall stor pris på at de kom til oss, og det vekker jo et snev av hjemlengsel. Samtidig får vi en vekker på at dette faktisk ER et eventyr, det er ikke som en vanlig dag hjemme på Teie..DET er deilig, det også!

Nei nei gutt...

Jeg fikk kjeft i dag...ikke på en, som jeg ville sagt, rolig og kontrollert, sivilisert måte. Nei, med virkelig tysk fremtoning, eller sånn som i alle asiatiske krigsfilmer:

"WOMAN!! KEEP QUIET!! NO PLAY HERE!YOU PLAY, YOU GO OUTSIDE!"

Er det sånn det er å være voksen og bli fortalt hva du skal gjøre og ikke gjøre av feks. politiet??INSTINKTIVT var jeg i angrepsposisjon. "Åja, så du tar den! Da burde vel du og kollegaene dine gjøre noe med det SINNSYKE systemet her på immigration-office-et da, sånn at FOLK SOM MEG MED TO UNGER og som har brukt FEM timer for å bare få et stempel i passet at jeg kan bli tre måneder til, kan overleve!" "Hva med å oppdatere hjemmesiden om dere FLYTTET i nye lokaler da!I 2009!!"

I motsetning til mitt opprørske indre bukket jeg dypt og ga han all den maktfølesen han var ute etter "Sorry sir". Og så hysjet jeg overflatisk på barna som løp euforiske rundt og smalt plastflasker i alle stolene.

Endelig ble det vår tur. "Birthsertificate? But it´s just a extension? Marrigesertificate? Eh..we are not married.." "What, are you not married??" Er det mulig Bjørn, ikke vær så ærlig da!!Nå blir det enda vanskeligere! Bare si at vi er det, og så viser vi samboerkontrakten (som, for de som ikke visste det, ble skrevet dager før avreise fra Norge, kun i det øyemed å skulle tjene som bevis på at vi hører sammen). Lang historie kort: ikke visum denne gangen...

Slukøret tuslet vi ut av lokalet, med en underlig ro i sjelen (er det ikke rart når den plutselig velger å slå inn??). På utsiden sto en lørje av en buss, ikke aircon, alle vinduene oppe og tre plasser bakerst. Vi kastet oss på, og med beina godt plantet på det slitte tregulvet der inne, vinden i håret og duren fra motoren humpet vi hjemover med to trøtte engler i fanget, en sovende, en annen langsomt stirrende ut i intet. Mor og far kikket på hverandre og smilte: "Er det ikke herlig??"

Hmm...

Det kommer en tid i alle foreldres liv at de oppdager at de ikke lenger har med å gjøre en prinsesse, men en eneherskende tyrann...håper vi..for det er der vi er nå. Hva har vel en ellers så standhaftig og ivrig ettåring å si imot, når størstemanns hæl står i panna hennes, eller når den nylig ervervede rosa bamsen (forrøvrig IKKE fortjent) kommer susende i et dødelig angrep forkledd som heftig lek? Og hva har foreldre å stille opp med, når det ikke var rett juice som ble servert, eller rett kjole som ble lagt fram? Hvorfor forsto jeg ikke at det var hun som skulle låse opp døren, og få gå inn først for så å låse resten av familien ute?Fordi hun ville det?
Hva er det med denne dragning mot å gjør det de ikke får, ikke ville det hun kan og ville kunne alt? Ingen unormal hendelse, bare en helt naturlig utvikling sier vi, og kjemper for å beholde roen og overblikket som bare foreldre har. Snikende kjenner jeg meg litt redd for at det ikke bare er helt vanlig, men at det er savn etter norske lekekamerater, mulighet til å gjøre seg forstått på et noe dypere plan, få hjelp til det hun vil av de voksne rundt..uff. Og igjen kommer denne følelsen av "var dette rett?". Særlig framtredende er denne følelsen når jeg på slutten av dagen når hovedpersonen er i seng sitter med den oppfatning at jeg IGJEN lot meg henrive til hissighet. Denne "ansvarlige voksne" virker ikke til å ha tatt bolig i min kropp enda..
Når det er sagt, en dag er ikke lik den neste, og dagen i dag var mye bedre enn dagen i går. Mulig vi ikke gjør alt rett, men kanskje det ikke er mulig?

Nå gleder vi oss masse masse til besøk på torsdag! Gome og gofa kommer på besøk. Vi vet at det har vært vanskelig for dere å bestille tur, men vi jubler over at dere har innsett at å leve uten oss er verre!!!