Nok et kokkekurs..eller cooking-class på fire timer i Bangkoken...Mulig dere husker mitt forrige innlegg om dette emnet..husmor-sysler..entusiasmen var stor, jeg storkoste meg!vel, i dag dro jeg med Chika, min japanske venn (som jeg faktisk skal over til å drikke litt vin hos om fire minutter)
Altså, nok et marked, nok en lærer, nok en gjeng med faranger. En virkelig sprudlende dame fra Honduras, 39 år og på bryllupsreise. Fantastisk, og en isbryter på mange måter. En lun og blid ektemann, to unge kjærester fra Australia, og Chika og meg.
Desverre følte jeg ikke den samme entusiasmen som sist, jeg følte meg faktisk heller mer i kategorien HUSMOR SOM VIL LÆRE Å TE SEG MER SOM HUSMOR, slik at hun kan stå mer på kjøkkenet og lage mat, og tenke ENDA mindre tanker..OG DET VAR VEL IKKE DET JEG HADDE BEHOV FOR..Det hjalp ikke at jeg oppfattet læreren som sånn passe arrogant og kvinnefientlig, og ut i det absurde opptatt av at soppen skulle deles i tre og ikke fire, at tomaten skulle deles, først i to, så i to igjen-altså fire, og at gassblusset var korrekt innstilt. Noen som kjenner følelsen av å bli fratatt ansvar for ting man føler er elementært? Ingenting er bedre om man vil gjøre meg passiv-aggressiv og i "jeg-gjør-det-på-min-måte-fandenivoldsk-humør"...For å si det sånn: vi fant ikke helt tonen...
torsdag 25. august 2011
tirsdag 23. august 2011
Det motsatte av det som er vanlig..
Livet i Bangkok er annerledes. Luktene, lydnivået, mennesketettheten, språket..alt. Likevel har dette blitt vår by nå..det virker kanskje litt i overkant kjepphøyt, men det føles sånn, iallefall noen dager. I går satt vi og lurte på om vi ikke kunne plukke ned bananene fra treet ved badebassenget, og om det er fordi at mangoene rekker å ramle ned på bakken og bli ødelagt som gjør at ingen spiser dem. SOM OM vi er vant til at tropisk frukt bare er å hente seg fra hagen! Men sånn er det altså her, og vi tenker lite over det. Så raskt justerer man seg til noe nytt..Hvor blei den av, frykten for biller som var til tider lammende for min del? Jeg har erfart at de er alt annet enn farlige. Når sluttet jeg å ikke få sove fordi jeg i halvsøvne tenkte på at krypene kom opp i senga? Når ble tropelivet så kjent og trygt? Og når blei det å gå klam og svett konstant, helt greit??Og t-skjorta fra i går, til tross for svetten, sikkert er rein nok i dag også?? Vi har ikke spurt gjestene fra Norge om vi luktet noe mer eller annerledes enn vanlig.Ikke utenkelig, men om så var, ville vel ingen av dem ha sagt noe for å hjelpe oss!
Jeg husker enda den ekle følelsen vi hadde da vi kom inn i huset her: ukjent, ingen møbler, ikke særlig luksus og som vi følte; dyrt. Angeren og usikkerheten hadde et godt tak rundt hjertet..nå synes vi at vi lever som konger, med det som kan likne Bakkebygrenda på utsiden av døra. Unger som flyr inn og ut hele dagen, riktignok må de vises ut av og til, men det er et luksusproblem!
Jeg husker enda den ekle følelsen vi hadde da vi kom inn i huset her: ukjent, ingen møbler, ikke særlig luksus og som vi følte; dyrt. Angeren og usikkerheten hadde et godt tak rundt hjertet..nå synes vi at vi lever som konger, med det som kan likne Bakkebygrenda på utsiden av døra. Unger som flyr inn og ut hele dagen, riktignok må de vises ut av og til, men det er et luksusproblem!
søndag 21. august 2011
Aah! Drømmedag..
Vi kom nettopp hjem, har vært på familietur i den gamle delen av Bangkok. Nydelig, tempel på tempel, men for vår lille familie var det en deilig liten park som ble hovedattraksjonen. Små busker klippet sirlig til, bruer i miniatyr, hus og åpne plasser hvor thaier trente på sine underlige vis, rokkering (?), gammeldags tøy og bøy, strekkamskiner, vrimaskiner, det er ikke til å tro hva som kan vær bra for kroppen din. Noen ganger slår det oss at de nok har mer respekt for det fine maskineriet kroppen egentlig er. Spiser gode supper isteden for biff og "bærrne", momser sjøgress isteden for potetgull og har vri- og strekkamsikner i parkene..men å trene på 85% av makspuls, det tro jeg ikke brorparten har en anelse om hvordan føles..
Vi avsluttet med et måltid på en shabby bar/restaurant ved elva, og så sola gå ned og lysene tentes langs breddene..det var helt magisk, ikke minst fordi vi satt der med to småtasser som iallefall stort sett var rolige og nøt det uvanlige ved å være oppe etter mørkets frembrudd. Fire stykk faranger suste gjennom gatene i Tuk tuk etterpå, alle med et smil om munnen..vel, minstemann rallet rundt som en full mann, men de kan jo også være lykkelige.
Vi ser enden på oppholdet, det gjør alt ganske intenst..vi vil oppleve, lukte, kjenne, gjøre..jeg kjenner at jeg vil ta med meg noe hjem herfra..men det som er å ta med hjem er vel inne hjertet og heldigvis har jeg denne bloggen som inneholder tanker og bilder og opplevelser beskrevet rett etter at det er opplevd. Hvis noen føler seg kvalifisert til å hjelpe meg å få dette inn i en bok vi kan ha i hylla, så si fra!
Vi avsluttet med et måltid på en shabby bar/restaurant ved elva, og så sola gå ned og lysene tentes langs breddene..det var helt magisk, ikke minst fordi vi satt der med to småtasser som iallefall stort sett var rolige og nøt det uvanlige ved å være oppe etter mørkets frembrudd. Fire stykk faranger suste gjennom gatene i Tuk tuk etterpå, alle med et smil om munnen..vel, minstemann rallet rundt som en full mann, men de kan jo også være lykkelige.
Vi ser enden på oppholdet, det gjør alt ganske intenst..vi vil oppleve, lukte, kjenne, gjøre..jeg kjenner at jeg vil ta med meg noe hjem herfra..men det som er å ta med hjem er vel inne hjertet og heldigvis har jeg denne bloggen som inneholder tanker og bilder og opplevelser beskrevet rett etter at det er opplevd. Hvis noen føler seg kvalifisert til å hjelpe meg å få dette inn i en bok vi kan ha i hylla, så si fra!
onsdag 17. august 2011
Regntid
Det regner mye, og lenge disse dagene. Det kan virke som regntida er litt forsinket, for det er virkelig nå vi får kjenne på troperegnet. Det er som alle kraner går bananas, en dag gikk kaja og jeg ut bare for å kjenne på det. Dråpene var så store at det gjorde vondt og Kaja blei mest skremt. Og så er det lyn og torden..Så det skremmer liten og stor.Når det rett over husene her, virker det som alt rister. Noen ganger varer det hele dager, andre ganger bare en times tid, men nå må det visst legges inn som en fast rutine å ha med paraply.
Det rare er at man, fordi det er mørkt og vått og ruskevær ute, så er det litt deilig å sitte inn, man antar at det er kaldt..Vel det kan jeg forsikre alle om, at det er det ikke..det blir bare klammere, og glattere og tøyet tørker ikke.
Dagene går, og hele familien er klar over at hjemreisen nærmer seg. Til vår undring har Kaja begynt å snakke om at hun BARE vil tilbake til Norge, til "barna sine"(=vennene). Hver gang vi skal i ut, om det er i butikken eller noe annet, spretter hun opp og spør: "Skal vi til Norge nå?" Det gjør litt vondt i mor og fars hjerter..igjen..og kanskje sier det litt om hva vi har signalisert, kanskje tydeligere enn vi ønsket og trodde.
Bjørn har færre timer på skolen nå. Det er herlig for familien, for det er mer forbundet med sightseeing, opplevelse når vi er alle fire. Med meg blir det meste bare en transportetappe fra dit til hit. Vi prøver å suge til oss byen "vår" på mange måter disse dagene, og ikke utrolig, men sant, så oppdager vi nye ting hver gang. Det er en flott by som virkelig har alt..eller alt utenom norsk temp da..og leverpostei.
Vi har blitt bedre kjent med menneskene rundt oss her, og noen håper vi å holde kontakten med. Kaja har helt ut av det blå funnet tonen med Axel, en halvt fransk/thai gutt som bor her. Derfor fulgte vi med far franskmann og kone, tok med oss Chika og Sara og dro på Montessori-skolen der Axel går for å se. Og det var veldig bra. Så Kaja og Sara kommer til å gå der noen dager i uka. Ikke lenge, det er kun 14 dager til vi drar til Taiwan..
Det rare er at man, fordi det er mørkt og vått og ruskevær ute, så er det litt deilig å sitte inn, man antar at det er kaldt..Vel det kan jeg forsikre alle om, at det er det ikke..det blir bare klammere, og glattere og tøyet tørker ikke.
Dagene går, og hele familien er klar over at hjemreisen nærmer seg. Til vår undring har Kaja begynt å snakke om at hun BARE vil tilbake til Norge, til "barna sine"(=vennene). Hver gang vi skal i ut, om det er i butikken eller noe annet, spretter hun opp og spør: "Skal vi til Norge nå?" Det gjør litt vondt i mor og fars hjerter..igjen..og kanskje sier det litt om hva vi har signalisert, kanskje tydeligere enn vi ønsket og trodde.
Bjørn har færre timer på skolen nå. Det er herlig for familien, for det er mer forbundet med sightseeing, opplevelse når vi er alle fire. Med meg blir det meste bare en transportetappe fra dit til hit. Vi prøver å suge til oss byen "vår" på mange måter disse dagene, og ikke utrolig, men sant, så oppdager vi nye ting hver gang. Det er en flott by som virkelig har alt..eller alt utenom norsk temp da..og leverpostei.
Vi har blitt bedre kjent med menneskene rundt oss her, og noen håper vi å holde kontakten med. Kaja har helt ut av det blå funnet tonen med Axel, en halvt fransk/thai gutt som bor her. Derfor fulgte vi med far franskmann og kone, tok med oss Chika og Sara og dro på Montessori-skolen der Axel går for å se. Og det var veldig bra. Så Kaja og Sara kommer til å gå der noen dager i uka. Ikke lenge, det er kun 14 dager til vi drar til Taiwan..
Ferie med besteforeldre, Pattaya og Bangkok
Da var det endelig tur for bestemor og bestefar å komme på besøk til oss. Vi er heldige å ha folk i livene våre som vil komme hele veien til Bangkok for å se åssen vi har det. Denne gangen var det booket rom i Jomtien/Pattaya og samme dag som besteforeldrene kom til landet, freste vi nedover mot beachen med innleid taxi, en vi har brukt før som vi var veldig fornøyde med. For det første kjørte han bra, og bilen var strøken og med DVD, sikkerhetsbelter (hmm..tenk at det ga seg naturlig å nevne det i den rekkefølgen..). Vel, han kom som vanlig ti minutter før tida, men beklaget seg. Han måtte sette sin bil på verkstedet og hadde lånt en nokså løen en av en kamerat..vel, den var grei nok, og vi stablet oss inn. Så kom vi vel omtrent halvveis, så gikk AC-alegget fyken..Og det er ikke bare bare når solen steker..vi svettet oppover, Tiril som sov, våknet med et hyl slik man bare gjør når man våkner etter en fuktig fest og solen står på teltduken. Hun ga seg ikke. Stakkars Jumpa (som han heter..)var fortvilet: "sorry sorry, ah, baby too hot, ahh, I call friend, something wrong, ah..sorry sorry" og "i take you airport, you don´t pay", og trykket gasspedalen i bånn for å komme fortere fram. Først lo vi litt, jaja, all denne AC har gjort oss svake, vi tåler jo dette..men så blei det verre og vi vurderte å stoppe bilen for å få en ny taxi..men, vi kom fram, svette og glade. Jumpa var tross alt bare halvveis da..
Ferie i området Pattaya bød på opplevelser av ymse slag. En mengde russere har inntatt stedet og satt sitt preg på det, sammen med den store mengden vestlige, overvektige menn med thai- "kjæreste". Dette kan det sise mye om, for de som vil tar vi det over noen glass vin til vinteren. Det er et utall spisesteder, barer og mer lyssky klubber overalt, lite av dette fikk vi utforsket da vi stort sett måtte holde oss hjemme etter sengetid kl 19. Men både lukten i gatene og formen på gjestene fortalte oss at det nok var noe vi gikk glipp av.
Stranda var heller dårlig, men reisefølge oppdaget Koh Lan, en perle bare 30-40 minutter med båt fra byen. Stille stille, men nydelig sand og vann. Vi plasket og lekte 2 hele dager. Bestefar lå til bekymring lenge ute i sola, i nedoverbakke med hodet ned.Men det er utrolig hva han tåler, og det var ingen klage over solbrenthet eller svimmelhet, så da gikk det nok som planlagt. Kanskje godt at han falt ut av båten på vei inn på stranda og ikke hjem igjen?
Familien Bangkok har fått noen leksjoner i klage og protestere, denne gangen var det Bjørn sin tur. Hans favirittsko (som han har fått av meg) blei borte..hvor er det vel fortsatt noe tvil om, men etter en høylytt diskusjon med båtføreren som ikke brakte noe særlig klarhet i saken, tasset Bjørn hjem på verdens minste sandaler tilhørende den nevnte båtfører..MESTERLIG, vil jeg si. Siste ordet er sagt i denne saken: "NOO GOOD".
Bestemor Bjørg fortjener et avsnitt med offentlig skryt. FOR EN DAME! Ikke ved noen anledning viste hun tegn på trøtthet. Uredd og besluttsom var hun med på alt, barnepass selv om Tiril ikke på noe vis var innstillt på noe annet enn sin mor, sklier i vannland, gåturer i 35 varmegrader. Full kontroll på penger, faktiske reisefølgets faste regnskapsfører og kasserer. Og ved hjemreise kom det Harald til gode. han ble desverrer litt uggen denne dagen, men Bjørg passet på og fikk han hjem. SMSén tikket inn noen timer etter: "Nå er vi på Feskjær. Alt gikk bra men Harald sover". Hun var vel i gang med middagen.
Tusen takk for besøk, nå er det ikke lenge til vi er på Teie igjen!
Stranda var heller dårlig, men reisefølge oppdaget Koh Lan, en perle bare 30-40 minutter med båt fra byen. Stille stille, men nydelig sand og vann. Vi plasket og lekte 2 hele dager. Bestefar lå til bekymring lenge ute i sola, i nedoverbakke med hodet ned.Men det er utrolig hva han tåler, og det var ingen klage over solbrenthet eller svimmelhet, så da gikk det nok som planlagt. Kanskje godt at han falt ut av båten på vei inn på stranda og ikke hjem igjen?
Familien Bangkok har fått noen leksjoner i klage og protestere, denne gangen var det Bjørn sin tur. Hans favirittsko (som han har fått av meg) blei borte..hvor er det vel fortsatt noe tvil om, men etter en høylytt diskusjon med båtføreren som ikke brakte noe særlig klarhet i saken, tasset Bjørn hjem på verdens minste sandaler tilhørende den nevnte båtfører..MESTERLIG, vil jeg si. Siste ordet er sagt i denne saken: "NOO GOOD".
Bestemor Bjørg fortjener et avsnitt med offentlig skryt. FOR EN DAME! Ikke ved noen anledning viste hun tegn på trøtthet. Uredd og besluttsom var hun med på alt, barnepass selv om Tiril ikke på noe vis var innstillt på noe annet enn sin mor, sklier i vannland, gåturer i 35 varmegrader. Full kontroll på penger, faktiske reisefølgets faste regnskapsfører og kasserer. Og ved hjemreise kom det Harald til gode. han ble desverrer litt uggen denne dagen, men Bjørg passet på og fikk han hjem. SMSén tikket inn noen timer etter: "Nå er vi på Feskjær. Alt gikk bra men Harald sover". Hun var vel i gang med middagen.
Tusen takk for besøk, nå er det ikke lenge til vi er på Teie igjen!
lørdag 13. august 2011
onsdag 3. august 2011
Chiang Mai juli 2011
Tur er gøy, og nå har vi gjort det igjen! En langhelg i Chang mai, Nord-Thailand sammen med våre, etterhvert veldig gode, japanske venner, Haru, Chika og Sara. Raymond fra Singapore hang seg på, og selv om vi ankom til ulike tider, fikk vi to supre dager sammen.
Togbilletten kjøpte vi for flere uker siden. Vi skulle ta nattoget og vi gledet oss. Turen skulle vare i 14 timer. Vi kjørte 2.klasse, "det vanlige" om man vil ligge og ikke sitte. Eget avlukke, ingen dør men fire små senger til vår lille familie. Tiril ble febersyk ca en halv dag før avreise (reisesyke??) og vi ante en strabasiøs tur.
Vi lastet opp med tegnesaker, koppestell og Ipad med film og vel ombord forvandlet vogna seg til et eventyrslott med gardiner rundt sengene og utallige små kroker å gjemme seg i og utforske. Så, etter 54 ganger opp og ned fra øvrekøya, etter å ha tegnet ferdig en halv tegnebok og sett seg lei på Elias og Bukkene bruse, sovnet Kaja i ti-tida, glad og fornøyd. Tiril våknet og hylte et utall ganger, og en eller annen gang i løpet av natta kom jeg i "amme-modus"- det er jo ikke noe viktig jeg skal foruten å ta vare på denne lille bylten, så det går nok bra å være våken...og det er ganske herlig å kjenne at man får litt mer energi av bare å tenke positivt!
Vi våknet ved morgengry, og når lyset kom var det jungel og rismarker så langt øyet kunne se. En og annen landsby og grusvei åpenbarte seg, og toget stoppet på et par nydelige små stasjoner.
Til vår store overraskelse oppdaget vi etterhvert at toget gikk bakover igjen.Lenge, lenge fortsatte det slik inntil det ble stående stille en times tid for å "tenke litt". Vi ankom to timer for seint, men etter 16 timer på tur var familien uforskammet lystig. Etter en fantasktisk lunsj i curry-huset var vi klare for sightseeing.
Gamlebyen i Chang Mai var totalt vestifisert, Starbuck, McDonalds, KFC, Heineken og chips. Etter en kaffe (riktignok en god en)på et sted og en tropedrink (slett ikke verst) på neste, slo vi fast at det rett og slett var bortkastet å reise så langt for å komme til et slikt turiststrøk. Men det skulle endre seg.
Dagen etter var det biltur, fjelltur til Doi Sthep med tempel, kongens feriebolig (og rosehage..hvor det var lett å la seg inspirere av Alice i eventyrland: "hvem har malt mine roser rød?")og en landsby. Det er vanskelig å slappe av når den elendige guiden ved palasset ikke gjorde annet enn å signalisere at treåringen bør holde den smale sti og ikke løpe på gresset, pingse på blomstene eller sågar nappe av hele premierosen. Og det er heller ikke bare avslappende å være foreldre i et tempel proppet fult av Buddah-statuer som bare må tas og føles på, lys som brenner og klokker å ringe i. Og hvor lett er det å fortelle at det står "ikke rør" og fovente at det etterleves når annenhver asiat går bort til de samme klokkene og slår på dem? Hva av "ikke rør" forsto de ikke? Eller var det skiltet ved siden av som sa "slå forsiktig" som forviret dem?
Søndag tilbrakte vi fire timer i to, helt uvanlig flotte, dels butikker, dels veverier og i et genuint te-hus ned mot elva. Å! Helt fantastisk!Akkurat sånn vi vil ha det. Akkurat passe overfylt, akkurat riktig miks av krimskrams og stil, og med utsøkt te og kaker som så og smakte deretter. Dette ga Chang Mai den plass i hukommelsen som den fortjener. Hit ville jeg dratt tilbake, bare for å oppleve dette strøket igjen!
Nå sitter jeg, sånn passe solbrent, i Jomtien. Vi har fått besøk av bestemor og bestefar som hadde fikset husvære ved havet. ACén i taxien streiket på vei ned, så familien Bangkok var sånn passe møre ved ankomsten. Norgesbesøket hadde kommet tidligere og møtte oss i døre. Kaja var henrykt, Tiril var mer mammadalt enn noen gang og velger bort selv sin egen far så der var gjensynsgleden noe laber. I tillegg hun er verre enn en italiens fotballspiller og "filmer" stygge fall og ufin oppførsel fra Kaja sin side...med stor underholdningsfaktor. I morra blir det båttur!
Togbilletten kjøpte vi for flere uker siden. Vi skulle ta nattoget og vi gledet oss. Turen skulle vare i 14 timer. Vi kjørte 2.klasse, "det vanlige" om man vil ligge og ikke sitte. Eget avlukke, ingen dør men fire små senger til vår lille familie. Tiril ble febersyk ca en halv dag før avreise (reisesyke??) og vi ante en strabasiøs tur.
Vi lastet opp med tegnesaker, koppestell og Ipad med film og vel ombord forvandlet vogna seg til et eventyrslott med gardiner rundt sengene og utallige små kroker å gjemme seg i og utforske. Så, etter 54 ganger opp og ned fra øvrekøya, etter å ha tegnet ferdig en halv tegnebok og sett seg lei på Elias og Bukkene bruse, sovnet Kaja i ti-tida, glad og fornøyd. Tiril våknet og hylte et utall ganger, og en eller annen gang i løpet av natta kom jeg i "amme-modus"- det er jo ikke noe viktig jeg skal foruten å ta vare på denne lille bylten, så det går nok bra å være våken...og det er ganske herlig å kjenne at man får litt mer energi av bare å tenke positivt!Vi våknet ved morgengry, og når lyset kom var det jungel og rismarker så langt øyet kunne se. En og annen landsby og grusvei åpenbarte seg, og toget stoppet på et par nydelige små stasjoner.
Til vår store overraskelse oppdaget vi etterhvert at toget gikk bakover igjen.Lenge, lenge fortsatte det slik inntil det ble stående stille en times tid for å "tenke litt". Vi ankom to timer for seint, men etter 16 timer på tur var familien uforskammet lystig. Etter en fantasktisk lunsj i curry-huset var vi klare for sightseeing.
Gamlebyen i Chang Mai var totalt vestifisert, Starbuck, McDonalds, KFC, Heineken og chips. Etter en kaffe (riktignok en god en)på et sted og en tropedrink (slett ikke verst) på neste, slo vi fast at det rett og slett var bortkastet å reise så langt for å komme til et slikt turiststrøk. Men det skulle endre seg.
Dagen etter var det biltur, fjelltur til Doi Sthep med tempel, kongens feriebolig (og rosehage..hvor det var lett å la seg inspirere av Alice i eventyrland: "hvem har malt mine roser rød?")og en landsby. Det er vanskelig å slappe av når den elendige guiden ved palasset ikke gjorde annet enn å signalisere at treåringen bør holde den smale sti og ikke løpe på gresset, pingse på blomstene eller sågar nappe av hele premierosen. Og det er heller ikke bare avslappende å være foreldre i et tempel proppet fult av Buddah-statuer som bare må tas og føles på, lys som brenner og klokker å ringe i. Og hvor lett er det å fortelle at det står "ikke rør" og fovente at det etterleves når annenhver asiat går bort til de samme klokkene og slår på dem? Hva av "ikke rør" forsto de ikke? Eller var det skiltet ved siden av som sa "slå forsiktig" som forviret dem?
Søndag tilbrakte vi fire timer i to, helt uvanlig flotte, dels butikker, dels veverier og i et genuint te-hus ned mot elva. Å! Helt fantastisk!Akkurat sånn vi vil ha det. Akkurat passe overfylt, akkurat riktig miks av krimskrams og stil, og med utsøkt te og kaker som så og smakte deretter. Dette ga Chang Mai den plass i hukommelsen som den fortjener. Hit ville jeg dratt tilbake, bare for å oppleve dette strøket igjen!
Nå sitter jeg, sånn passe solbrent, i Jomtien. Vi har fått besøk av bestemor og bestefar som hadde fikset husvære ved havet. ACén i taxien streiket på vei ned, så familien Bangkok var sånn passe møre ved ankomsten. Norgesbesøket hadde kommet tidligere og møtte oss i døre. Kaja var henrykt, Tiril var mer mammadalt enn noen gang og velger bort selv sin egen far så der var gjensynsgleden noe laber. I tillegg hun er verre enn en italiens fotballspiller og "filmer" stygge fall og ufin oppførsel fra Kaja sin side...med stor underholdningsfaktor. I morra blir det båttur!
Abonner på:
Innlegg (Atom)