Morgenstund og avslutning..

Atter på Teie, alle ting er flyttet tilbake, nok en gang befinner alt seg i esker og vi finner ingenting. Det er som julaften når lekene kommer opp fra kjelleren, en oppdagelse av gamle gleder og skatter og alt tas i bruk på ën gang. Herlig god følelse i magen når sola sakte stiger opp og gir oss den vakreste høstdagen vi kunne tenke oss, og som er det vi virkelig har savnet å se!

Det er morgen, huset sover mens jeg har rukket å ligge våken to timer og tuslet meg en liten tur i skogen og nabolaget, satt på en vaskemaskin og laget meg en deilig, kopp kaffe. Klokka er snart halv sju. Nå er tiden i Bangkok over, og som forventet er livet her hjemme som alltid. Så godt å se familie og naboer og venner igjen, og vi ser fram til mange anledninger til å treffe alle som vi har kjent at vi har savnet.

Livet vårt vil nok også komme inn i de kjente rutinene, men vi tar med oss litt mer i bagasjen. Vi har sett hvor viktig det er å ha mennesker rundt seg, det gir dagen mening. Vi vet litt mer om hvor bra vi har det, hva som er viktig for oss å prioritere. Vi har enda ikke knekt koden på "det gode liv", heller har vi blitt en smule mer forvirret av at vi den ene dagen ønsker oss et liv, for så den neste å bytte det ut. Vi kjenner hverandre bedre og asiatisk takt og tone har lært oss å "løsne" litt på slipsknuten.

Bloggen må ende her, den har vært en god trykkventil i perioder og alle kommentarer og tilbakemeldinger på mail og telefon/skype har vært kjærkomne livstegn fra dere her hjemme. TAKK for at dere har fulgt oss på tur, vi ses snart.

Vi er HJEMME!!!!!

Nest siste kveld..

Vi kom tilbake til Bangkok i kveld, etter fire dager med sol, bading og ro på Koh Samui. Paradis...fire dager med kompeltt ro..ingen planer, ingen steder man skulle være, ingenting man skulle se eller få med seg. Bare ro. Og vi klarte det! Ikke et snev av rastløshet!!..det var faktisk sånn at fra å gå fra et sted til et annet, så ruslet vi isteden. Det blei surfing på meg som eneste aktivitet. Et brett på størrelse med en liten bil,et seil som et lommetørkle, en redningsvest som satt som en skuddsikker lettvest, akkurat slik at magen fikk slenge fritt i underkant..good vibrations..
MEN: nå er vi tilbake, huset er stille. Barn sover, mann er på pub, og jeg sitter her og kjenner at jeg lengter hjem, lengter til familie og venner, til været som er dårlig, til jobben, til ullsokker og vedfyring..til hverdag..Og da jeg sto og kikket utover Bangkok fra taket på en av skolebygningene tidligere i kveld, så visste jeg at dette vil jeg savne når jeg er hjemme. Lysene, livet, byen, det uendelige virrvarret av ting og lukter og lyder og folk..og varmen..Og det er en rar situasjon å være i. Jeg vil bort, men bli. Jeg savner det jeg skal hjem til og vil savne dette når jeg drar..
Det var avslutning med klassen til Bjørn i kveld, og vi var der..det vil si..bare en kort stund, for vi ble låst inne i "fire escape" trappa i bygget ved sidenav..Bjørns undersøkelser rundt denne festen var enkel: på taket av tropmed. house..hvilket har to tak i to nivåer, og vi valgte feil nivå..og da vi skulle ut igjen, var det ingen utgang, bare femti grader og to desperate barn med en sint mor og en fortvilet far. Det endte med at Bjørn, Kaja og Ipaden måtte klatre ut et vindu, over et par murer, balansere over et plasttak (som ikke bar størstemann) og deretter komme seg ned på bakken for så å ta heisen opp til 12 etasje der jeg og Tiril var. Deretter kom vi ganske svette og litt uforberedt til festen, midt i talene. Så var det farvel med en del av studentene. Patric fra Uganda studerte Tiril lenge før han sa: "very stubborn child. Her father is a very humble man, how come this child is so stubborn???Can it be because of the mother?" TAKK til deg, og takk til evnen å le med og glemme det..

Dager til hjemreise...!

Noe i likhet med dette innlegget skrev jeg dager før vi dro fra Norge..nå er vi altså her igjen. Vi skal hjem. Vi skal pakke oss ut, nok en gang, vi skal forlate dette som har vært base-camp nå i et halvt år. Så.....hvordan var det egentlig? Det er nok for tidlig å si, vi må lande i Fjellveien først, og sette igang AS familie før vi kan se tilbake med riktig åpne øyne. Men hvordan er det NÅ?

Vel, akkurat nå går vi bare rundt i Bangkok og lever et annet liv i hodet. Vi er på vei hjem, mentalt, mens det fortsatt er noen ting som skal gjøres ferdig her. Kaja har sin siste dag på Montessori-skolen i dag. Hun gråt når jeg dro på mandag..hun skjønner selvfølgelig også at noe skjer, og selv om hun nok ikke er redd for at vi skal dra uten henne, vil hun være nær til enhver tid. Tiril holdt leven en god stund i natt, og når det ga seg, måtte jeg sove hos Kaja. Vi er virkelig sammenspleiset nå, vi har fått så mye tid sammen, og har behov for å være alle fire!

To av tre kofferter er delvis pakket, men jeg antar at de sikkert må pakkes igjen..aldri noen god ide å pakke en uke før man drar (vent...en og en halv uke før man drar).  Men, hva skal jeg gjøre her ellers? Jeg har ryddet unna litt her og der, gitt bort en del ting, flytet litt på ting...hehe..sånn som bare er tidsfordriv! Vi har avtalt avskjedskveld med venner (og denne gangen, sannsynlig farvel for alltid..) Bjørn gjør sine siste, tapre opptredener på skolebenken, han føler vel at mye av stoffet (som hvilke dyr kan man bruke til hvilke forskningstester..)ikke er direkte sentralt, men finner det artig iallefall.. og når han sitter og kjeder seg litt, tenker han: "det er et sted som er kjedeligere enn her: Parichaten!!..der jeg er.

Skapene begynner å tømmes for mat, heldigvis er Teen her og lager mat to ganer i uka fortsatt..heldige oss! Vi lever med andre ord litt i påvente av avreise. Av denne grunn har vi bestemt oss for å ha fire dager på Koh Samui, en visstnok nydelig øy i sør. Sol, bading, dykke litt, kanskje sykle litt rundt..slappe av. Vi har en liten villa med stue slik at de voksne ikke trenger å sitte på gangen etter klokka 1930, det blir superdupert. LUR ide Bjørn!! Vi flyr på fredag kveld og blir til tirsdag, og da er det avskjedsfest på skolen og avskjedsmiddag med japanerne, strømavlesning, gjennomgang av leiemøbler og avreise klokka 1140 torsdag...

Nylig ankommet fra Kanchanaburi..

Vi snakker sceneshow, vi snakker karaoke, god thai-rap og en viljestyrt, fortrengt hendelse (for de som også har glemt det, vi hadde noen dager på fieldtrip med klassen til Bjørn, og der var det obligatorisk karaoke på kvelden..en sprø opplevelse for oss, men det ser ikke ut til å bry oss stort...) . Vi snakker svette hender og "harra"-hjerter, særlig når DENNE videoen dumpet ned i innboksen...

Vi snakker moooves...

Den usminka versjonen...

Turen til Taiwan er nå, i ettertid, helt super på alle måter, ingen tvil om det, men om vi graver riktig langt med i materien, vil vi nok finne grunn til å flire hysterisk av hvor ILLE det faktisk var..

Vi dro fra Bangkok sånn passe slitne. Begge barna var supertrøtte og hadde definitivt stått opp med feil bein. Far sjøl hadde fått i seg noen basiller som gjorde sitt sedvanlige med tarmsystemet, og måtte til enhver tid være ikke mer enn tredve meter fra toalettet. Mor hadde allerede hostet, harket og snufset i en ukes tid, hadde akkurat rukket å miste alt av smaks- og luktesans (hvilket ikke var ubetinget dumt, med tanke på tilstanden hos den andre voksne) idet vi satte oss på flyet. I tillegg hadde kontaktlinsa forsvunnet ned i sluket på badet, så brille-jesus bestemte seg for å bli med på tur..Hotelrommet vi kom til var på størrelse med en dobbeltseng..med en dobbeltseng i, ingen barneseng tilgjengelig og våre to engler vekket hverandre på tur fra første forsøk på legging rundt klokka 1930 til klokka var over ti. Mor og far kom til konklusjonen at hvis "hvis jeg bare holder ungen fast nede i senga, så sovner den vel snart" og "nå må noen overta, ellers blir det drap her på rommet i kveld"..stemingen var til å ta og føle på, men det ville du ikke..

Vi satt der ute på gangen på hotellet ( som forøvrig hadde interiør som minnet om en nattklubb) og delvis gråt og lo av vår egen elendige takling av ferien så langt, og fant ut,i god Jesper Juul- ånd, at det ikke var barna det var noe feil med, men foreldrene. Var dette en slik dag hvor vi ikke elske hverandre, men bare "likte" hverandre? og responderte ungene bare på det? Iallefall bestemte vi oss for å våkne POSITIVE neste dag...og til vår overraskelse virket det! Og fra den dagen, var ferien slik den hittil har blitt fremstilt: SOM EN SUPERTUR.

Taiwan august 2011

Vi er tilbake i Bangkok etter ferien. Vi hadde forberedt oss på at de neste, og SISTE to og en halv ukene ville bli en skikkelig nedtur, bare en forsinkelse på hjemtur til Norge,og derfor var det med glede at vi kjente at det faktisk var DEILIG å komme hjem til Parichaten også! Ungene lekte og koste seg for seg selv, og livet fortsatte der det slapp..Å si at vi ikke er påvirket av at vi snart skal hjem, er vel å overdrive. Pakkingen har så smått begynt, pengene sitter i overkant løst i lommeboka, og vi prøver å planlegge aktivitet hver dag for å få med oss siste rest av tropene og varmen og luktene, kaoset i byen, de varme menneskene vi møter overalt, venner vi har fått, mat vi vil savne...i en salig blanding med tanken "tida må gå fort nå!!" Jeg tror vi unner oss en langhelg på Koh Samui med luksus på halv pris og strand..for jeg tipper en del vil le lit av hvor lite brune vi egentlig er..byliv er ikke akkurat forbundet med timesvis på solseng...

Her er Taiwan-bildene!

Det slo meg..

Så satt vi her igjen på enda et hotel booket samme dag. Keelung, og midt i gryta, et steinkast fra havna og fem minutter å gå til Taiwanske største nattmarked.Idet vi ramlet av bussen ved ankomst, med to halvt sovende barn, en bag uten glidelås og en ryggsekk på størrelse med den nest største i familien, slo det meg: vi er faktisk på back-packer tur...vel, som Bjørn sa:litt High class kanskje, men iallefall i definisjonen "på tur med en ca-plan for neste stopp og uten å vite om vi får noe sted å sove"..vi koser oss med å være på tur, humper avsted på buss hvor vinduene er tapet sammen etter å ha vært knust og lokaltog med toppfart på 50km/t og som er akkurat billig nok til at Taiwanske "løse fugler" har råd til å bruke.. Hvorpå disse fugler må "susjes" bort av sinna Bjørn når de for første gang i sitt femtiårlange liv finner ut at å rave rundt med en hvit baby i hendene kunne være en god ide...og vi koser oss med å stirre ut av vinduene, denne gangen ut på en fantastisk kystlinje..vilt, vakkert og tett på.

Vi har vært et par dager i Fulong, en surfeby med nydelige strender og HELT fantastisk sjømat! Bring Outdoors var "hotellet" vårt, midt i veikrysset som dannet sentrum, nesten som "Krossen" i Rauland. Med Highway 11 og tungtransport dundrende igjennom fikk vi kjenne på støy natterstid, og uten babyseng fikk vi kjenne på hvordan det var å dele seng med noe i nærheten av maur/slagbjørn.
Vi leide sykler og fliset rundt i området, med hver vår strålende fornøyde jente foran. Kullgruve omgjort til sykkelsti er kult, særlig fordi tempen blei ganske mye bedre et par kilometer inne i fjellet.
De voksne prøvde seg på surfing siste kvelden, med kveldssola imot hadde vi noen fantastiske timer med sandslott og vann..og sjømat og øl til kvelds. Livet er herlig!

Eksotiske Taiwan!

Vi har gledet oss stort til denne ferieturen, Taiwan har kjørt en reklamekampanje for aktivitetsferie og alle bildene så helt fantastiske ut! Helt greit at vi ikke visste om tyfonen som var på vei, den sterkeste siden 2009, og at den hadde drept ti personer på Phillipinene, for da hadde vi vel ikke reist.
Utpå lørdagen, dagen etter ankomst, fikk vi vite om Tyfonen, for da gikk ikke tau banen vi hadde tenkt oss på, vinden blei hardere og regnet striere, og vi bestemte oss for å bli i byen et par dager ekstra. Vi hadde tenkt oss på tog nedover på østsiden av øya, nøyaktig i det området som Tyfonen ville slå til for fullt. I steden tok vi inn på hotel i Beitou der varme kilder pipler opp av bakken, og vi fikk en fantastisk tur i 'public bath'..FANTASTISK er ordet! Utendørs i storm og regn, natursteinsbasseng murt i ulike nivåer oppover i en liten skråning. Aller varmest i det øverste, deretter gradvis kjøligere. To små steinstamper med kalde kilder ved siden av for å stille kroppen tilbake til start før man entret neste basseng. Små dusjhus i værbitt tre på rekke og rad, dørene akkurat store nok til å dekke det helt private..og bare Taiwanske pensjonister! Her var det mennesker som gjorde akkurat det de hadde gjort i 100 år, tok sitt morgenbad, OG morgentrim, pensjonister er gode på tøy og bøy av den gode GAMLE sorten. Det varme vannet kjentes silkebløtt mot huden og prikket deilig. Tiril ville gjerne dukke, og oppdaget at slikt kildevann ikke er særlig godt å få i øynene.
Så det var vel omtrent det vi fikk med oss av tyfon, utover dagen roet vinden seg, og Taipei dundret videre som ingenting hadde skjedd.
Vi fikk taubaneturen vi ville ha, drakk te på gourmetvis på et av toppens te-hus og nøt fantastisk utsikt over jungel og storby på samme tid.
Vi tok verdens raskeste heis opp i 101 Taipei, et av verdens høyeste tårn og fikk litt kjeft for at barna hoppet i sofaen med skoa på, løp for fort på teppegulvet og lå på magen på parketten..og endte opp med å kjøpe fake bilde av firerbanden (selvsagt fordelt på to bilder, så vi måtte kjøpe begge..)til blodpris. "Jeg angrer", sa Bjørn :"dette er sånn man bare legger vekk med en gang".
Så tok vi hurtigtog i 287km/t til Taichung for å leie bil. På grunn av været var alle bilene tatt, vi hadde ikke internasjonalt førerkort og fikk ikke kjøre uansett, så da blei det buss til Sun Moon lake, i hjertet av fjellmassene på øya. Nydelig liten plass med en sjø som var helt grønn, omtrent som i Norge, bare ikke så fint selvsagt..og ikke så kaldt. Og her er vi nå. Vi har lært et par ting på reisen. Bruk tid, ved booking av rom på hotel foreksempel, da vil de snart komme opp med et bedre tilbud, be om å se rommet, plutselig vil prisen for et rom med utsikt bli den samme som det med gatestøy. Og ha ALLTID en plan B...iallefall hvis du reiser med denne familien, for det har en tendens til å oppstå en del "hinder" på veien. Og nå skal vi fortsette eventyret!






var fullstendig tett i hode og hadde verken smakssak eller luktesans, kanskje like greit