Den usminka versjonen...

Turen til Taiwan er nå, i ettertid, helt super på alle måter, ingen tvil om det, men om vi graver riktig langt med i materien, vil vi nok finne grunn til å flire hysterisk av hvor ILLE det faktisk var..

Vi dro fra Bangkok sånn passe slitne. Begge barna var supertrøtte og hadde definitivt stått opp med feil bein. Far sjøl hadde fått i seg noen basiller som gjorde sitt sedvanlige med tarmsystemet, og måtte til enhver tid være ikke mer enn tredve meter fra toalettet. Mor hadde allerede hostet, harket og snufset i en ukes tid, hadde akkurat rukket å miste alt av smaks- og luktesans (hvilket ikke var ubetinget dumt, med tanke på tilstanden hos den andre voksne) idet vi satte oss på flyet. I tillegg hadde kontaktlinsa forsvunnet ned i sluket på badet, så brille-jesus bestemte seg for å bli med på tur..Hotelrommet vi kom til var på størrelse med en dobbeltseng..med en dobbeltseng i, ingen barneseng tilgjengelig og våre to engler vekket hverandre på tur fra første forsøk på legging rundt klokka 1930 til klokka var over ti. Mor og far kom til konklusjonen at hvis "hvis jeg bare holder ungen fast nede i senga, så sovner den vel snart" og "nå må noen overta, ellers blir det drap her på rommet i kveld"..stemingen var til å ta og føle på, men det ville du ikke..

Vi satt der ute på gangen på hotellet ( som forøvrig hadde interiør som minnet om en nattklubb) og delvis gråt og lo av vår egen elendige takling av ferien så langt, og fant ut,i god Jesper Juul- ånd, at det ikke var barna det var noe feil med, men foreldrene. Var dette en slik dag hvor vi ikke elske hverandre, men bare "likte" hverandre? og responderte ungene bare på det? Iallefall bestemte vi oss for å våkne POSITIVE neste dag...og til vår overraskelse virket det! Og fra den dagen, var ferien slik den hittil har blitt fremstilt: SOM EN SUPERTUR.