Hvis jeg framsto som i overkant imponert over Thailand i forrige innlegg, vil jeg rett opp noe av det i det følgende. For å si det rett ut virker ikke thaiene generelt særlig interressert i det som er hoveddriften i oss normenn: Hvordan få ting til å fungere mer effektivt, jobbe seg fram til praktiske løsninger som på lang sikt kan gi oss mer tid, mindre stress, lære av tidligere bommerter, forbedre nåværende installasjoner...neeeei, det er ikke det man ser som viktig her. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vist portmannen på skolen hvordan vogna legges sammen og settes opp, nå, to dager før skolen er slutt klarer han med noe besvær å sette den opp, men trenger fortsatt hjelp til å folde den..det er nok en kombinasjon av "jeg er LIVREDD for å ødelegge vogna" og "jeg er jo flinkest til å blåse i fløyta mi og dirigere trafikk..så jeg legger ikke sjela mi i det". Jeg er klar over at det høres rasistisk ut, det er ikke sånn ment. Jeg lover dere at det kun er en skildring av hvordan det oppfattes. Jeg har sågar opp til flere ganger måttet forklare taxisjåfører at "nei, ikke inn i bilen sånn, legg vogna sammen først, så får den plass".. Hallo, det er dette du gjør HVER DAG, hva med å utvikle pakke-bilen konseptet?? Nei, det virker ikke som noe spesielt viktig ting, og det er vel sikker fordi de heller kjører to ganger. Det er ikke rom for den slags tenkning, og kanskje er det ikke behov..?Kanksje er det min norske hjerne som bare vil ha rett?

For et par dager siden gikk jeg meg en tur i nærheten, en sidegate til Chaisi, hovedgata. Idet jeg svingte inn der, følte jeg vel på det at jeg ikke helt "gled inn med interiøret". Dette var virkelig lokalt, Thailand "as it should be". Tipper det sjelden eller aldri streifet en farang i denne gata nei! Et par "butikker" som solgt alt det nabolaget hadde behov for, middelaldrende damer med middagen på fanget mens de ekspederte. Barn somlekte eller gjorde lekser, klesvask, gatevask. Diskusjoner over bøljeblekksgjerdene. Bare armeringsjern skilte meg og en glinsende rumpe, noens velfortjente dusj etter en lang, varm arbeidsdag. 

Jeg passerte et smug hvor jeg skimtet Chaisi i andre enden, men sugen på mer (rumpe?) eventyr, fortsatte jeg gaten til endes, en blindgate selvsagt..

Jeg gled ikke direkte inn, men forsøkte med alle midler å gjøre det for å vekke mist mulig oppmerksomhet, og skremme vekk han guttepjokken på hjørnet der som stirret så. Med slentrende, sakte gange og et "avslappet" uttrykk i ansiktet strøk jeg forbi han og inn i smuget jeg tilfeldigvis fant, og som jeg tydelig signaliserte at jeg viste var der..Antakelig var det bare min velutviklede fantasi som lurte meg til å tro at reisen min var skummel, for vel tilbake i Chaisi var alt akkurat som vanlig. Folk stekte fisken sin, de solgte blomster og lime, 5, 7 eller 10 bath stykke. At jeg var for bare sekunder siden var i livsfare var bare for utrolig. HERLIG å oppleve et nytt eventyr bare fordi jeg tok en annen vei til butikken!

Tiril sluttet med smukk forrige uke. En lynkjapp vurdering endte i vedtaket, hensynet til hygiene var tungtveiende. Det har gått helt fint..til nå. Plutselig har vi fått et klistremerke, dvs JEG har fått et klistremerke. Bjørn mente at det var en seinreaksjon på separasjonen fra smukken..sikkert riktig, alt jeg ser er at Tiril endelig begynner å innse hvor utrolig viktig jeg er for henne.. Eldstemann skal til pers i morra, blir neppe noen enklere oppgave.. 

Da er det helg..og halvveis..

Deilig, endelig to dager med to voksne, to barn og ingen planer..enda (og mens dette ble skrevet er helga booka..). Kaja er tilbake i god gammel stil, frustrasjonen som utspant seg noen uker ser ut til å bli av kortere varighet og sjeldnere. Vi har det bra sammen og det virker til å fungere! I tillegg leses det Jesper Juul (takk for at den ble med i bagasjen mamma og pappa, den genererer mange bra diskusjoner her-også etter at dere dro:)) så man både får kvittering for godt utført arbeid samtidig som man blir grundig provosert over ideer som rokker ved alt man før har ment var rett..og det er mye å tenke over. Det beste er at det er med ekstremt positivt fortegn! Og, hvis det er noen som har trodd at livet her har vært på grensa til det depressive så STEMMER DET IKKE, men det er som Stein Torleif Bjella ville sagt det: "e skriv sanga og overdriv!"

Nå har vi kommet halvveis i oppholdet, vi har gjort masse, sett og opplevd likhet og ulikhet..når jeg nå sitter her får jeg en følelse av at spenningen har dabbet av de siste ukene..ingen sprø irakere, ingen deilige turer på marked, ingen halsbrekkende turer på motosykkel gjennom byens gater uten hjelm..er det sånn det blir, hverdag blir hverdag? Eller er det bare at vi ikke legger merke til det?

De siste dagene har jeg fått en del, mildt sagt underlige tilbud/bekjentskaper. For det første Gabril fra (hold dere fast) Hønefoss som viste seg å være en kopi av min far i den tida han startet for seg selv med kasetter på Rjukan. Naturlig nok er han lite opptatt av meg og mitt, men veldig opptatt av hvor mye bedre Thailand er å investere i enn Kina, for nordmenn.
Så er det altså alle dise mødrene av barna i Kaja sin klasse..Den første, en sånn passe nevrotisk dame som vil finne på noe sammen med meg og Kaja i sommerferien (som starter 1.juli)..som jeg verken kjenner ELLER vil bli kjent med, men som jeg ikke klarer å avvise.
Mammaen til "Cream" som er utrolig søt og snill, er vel det man kaller rikmannsfrue og kjører en pimpa CRV. Hun snakker ikke engelsk i det hele tatt. Hun klarte å si "I want to talk to you" den ene dagen hun kjørte meg hjem, dagen etter hadde hun gjort klar spørsmål på et ark, på engelsk, som hun ville stille meg, om jeg ville bli med på noe i ferien, om jeg hadde det bra, hvordan jeg liker Thailand, at jeg og min familie er venner av henne og hennes familie..Jeg ble helt rørt over hvor mye hun hadde lagt ned i det, men like umulig er det antakelig at vi blir godt kjent. Fantastisk, skulle likt å se en nordmann gjøre det på vei hjem fra barnehagen!
Og i dag, ingeniøren som har sluttet i jobben sin for å oppdra sønnen. Gift med en flyger i Thai airways og som sitter på flyet til Østeriket nå for 14 dagers ferie (les: heller ingen "hvem-som-helst"). Flott dame med bra engelsk som ville ha e-postadressa mi for å si fra hvis de skulle noe i ferie som vi kanskje ville være med på, eller generelt ville være disponibel for meg hvis jeg lurte på noe. Hun hadde selv vært et år i USA og kjente følelsen av å ikke ha noen nære, og hun var ensom der. Har jeg gjort det noen gang tro? Stilt meg selv til disp sånn? Trokkede! Jeg blir inponert, og håper å ta med noe av dette hjem..
Og så, norrbaggen hadde gjort seg bemerket i Thailand-land: hun "hadde hørt fra noen venner at jeg tok toget aleine med to barn ned til byen", og med den typiske usjenerte latteren utbrøt hun "Oh, very strong!"Toget går over bakkeplan og det er sjelden heis eller rulletrapp. Hun ville ikke tro det var mulig, og når sant skal sies oppleves det som jeg er på utstilling når jeg gjør det, alle ler eller ser spørrende på meg der jeg kommer bærendes med Tiril i vogna og Kaja, enten på skuldrene eller tassende ved siden av... Jeg må jo si at dette ER en kraftanstrengelse HVER gang, men jeg har blitt en mester i å takle stress. Gi meg Tønsberg en lørdag formiddag- det tenker jeg blir "piece of cake"!

Bursdag!!!

Da er det Tiril sin tur til å fylle år!


Grattis med 1 årsdagen søte kule tøffe Tiril!!

LIVE!

Det er slik at jeg ikke tidligere har forstått hvordan man deler en video her på bloggen, men nå altså, EKSKLUSIVT FRA BANGKOK, her ser dere Kaja sin første svømmetur når vi kom hit! Litt stedsforvirret, men det er mulig at det kan oppfattes som Teie er omtrent som Bangkok..?

Visum og giftemål

Kort innpå:

For de av dere som er villedet til å tro at samboerskap er likestilt med giftemål, vil dette komme som et sjokk, men utenfor Norges grenser (les: på immigrasjonskontoret her i Bangkok) vil dette generere kommentaren "I have never heard of anything like this". Og på den norske ambassaden (muligens også andre steder altså) som forøvrig likner påfallende på Nav Nøtterøy, opererer de med offisielt samboeskap og uoffisielt samboerskap. Altså er det ikke nok at man er registrert på likningen som samboere, har felles barn, felles gjeld, felles bopel og samboeravtale. Jeg vet ikke hvor mye mer offisielt det kan være, men på håret fikk vi karret til oss en bekreftelse på at vi har bodd sammen i fire år OG har felles barn, hvilket, med et fett stempel og underskrift gikk gjennom på andre forsøket på immigrasjonskontoret. Dette tok sju timer, tre av dem forsøkte Bjørn aleine, noe som strandet tross forsikringer om at det skulle gå sist gang vi møtte fram hele familien. De fire siste timene kjempet vi sammen med det resultat at visumet gikk i boks, men at vi må rapportere bopel tre dager før hjemreise.. Har vi lært noe? Ja, at personlig engasjement i jobben, og forsøk på å gjøre det "lille ekstra" virkelig kan ha stor betydning for folk. Tønsberg politistasjon, sykehuset i Tønsberg, gled dere!!!

Og for de av dere som ble villedet til å tro at dette ville resultere i endret sivilstatus, har jeg følgende å si: Aldri har jeg sett Bjørn så engasjert og målbevisst som i arbeidet med å likestille sitt uoffisielle samboerskap med giftemål..

Avskjed og studier

Da var vi aleine. Besøkte har reist hjem igjen. Vi har hatt noen fine dager sammen, takk for et herlig avbrudd i rutiner og vaner, vi har kost oss så masse. Når man er langt unna hverandre, kan det virke som man klarer å komme litt nærmere når man så er sammen..diskusjonene omkring livet og verden ble på en måte litt bedre, kom litt lenger enn på lenge! En følelse som er veldig god, som gjør meg glad..takk for det! Det bør verden også takke for, vi løste tross alt en del viktige spørsmål av global karakter.

Vi hadde noen dager i Hua Hin, for å vise noe av den luksus dette landet har å by på, deretter var det Bangkok for alle pengene! Sightseeing via sjøveien, denne Chao Praya-expressen er delvis absurd stressende, delvis fasinerende og flott, men fremfor alt en ekstremt støyende affære! Alle som kommer til byen, ta en tur, du vil ikke angre, og det er garantert ikke som "bybussen" heime! Ingen uventede hendelser, bare harmoni og hygge. Annerledes var det i rolige Dusit Zoo, der det til vanlig må sies å være over snittet søvnig steming. Følget hadde fått akkurat litt mer enn anbefalt dose med sol og varme, og i minste laget med mat denne dagen. Valget sto mellom "food court" eller restaurant, og for å unngå noen hundre meter til i sola, og ikke minst for å vise en særs idyllisk side av parken, valgte vi restauranten ved innsjøen.
Maten var grusom, hygienen under enhver kritikk, og idet hat-objekt nr 1 for mor (les: varanen) til alt overmål valgte å stige opp av grumsevannet bare cemtimeter fra bordet for så å slikke seg sakte rundt munnen og stirre målbevisst og uredd på farangene som satt der...vel da kan dere vel bare tenke dere at godstemningen bredde seg? Var den ute etter matrester, tær eller hvite små pikebarn?

Gøy med vann 

Hvis 50 % er happy..så..

Teen har laget treretters!

mmm..

Bjørn dro på "field trip" til Kanchanaburi igjen. Denne gangen for å undersøke flyktningebarn for sykdommer, fange flott og smågnagere.
40 bæsjeprøver på glass, linet opp på et bord på trappa foran restauranten. Noen ferske, noen ikke fullt så ferske, heller litt gjærede, men felles for alle: ekstremt illeluktende og FEIL PLASSERT (spør du meg da, bæsj og mat på samme fat...???

Alt for faget..

Tyske Nils med sunn skepsis. Merk dere blomsterkransen..søtt??

Bipin fra Nepal

Chris fra UK

Osman fra Somalia

En fra Gana, en fra Tana..(Patric fra Uganda)

Noen ganger ser jeg at jo, Bjørn, du ser VELDIG norsk ut..

Malariaklinikken

Hakkespett-leir

Flott-fangst, uten flott fangst

Bjørns ekorn som gikk i rottefella, her kammes den og undersøkes for lus og andre ulumskheter.

BESØK!

Endelig er huset fylt med folk for en kort periode, det er deilig å snakke norsk og få oppdatering på hva som rører seg hjemme i Norge, på Rjukan, og andre viktige steder. Kaja er strålende fornøyd med to til å få oppmerksomhet fra, og vise alt det nye til. Gome og gofa er en kjærkommen forandring i hverdagen.

Jeg tror nok at det er både skrekk og fryd som fyller mine foreldre akkurat nå..alt er nytt og ukjent, og ikke minst langt, langt borte. Jeg tror de, og da særlig mamma, synes forandringen er vanskelig, men samtidig kanskje godt å se at vi faktisk har det bra..Det blir stadig nevnt at "men nå er det ikke så lenge igjen"...det er antakelig ikke så mye for å informere meg, men for å trøste seg selv litt..?eller??:)

Vi setter iallefall stor pris på at de kom til oss, og det vekker jo et snev av hjemlengsel. Samtidig får vi en vekker på at dette faktisk ER et eventyr, det er ikke som en vanlig dag hjemme på Teie..DET er deilig, det også!

Nei nei gutt...

Jeg fikk kjeft i dag...ikke på en, som jeg ville sagt, rolig og kontrollert, sivilisert måte. Nei, med virkelig tysk fremtoning, eller sånn som i alle asiatiske krigsfilmer:

"WOMAN!! KEEP QUIET!! NO PLAY HERE!YOU PLAY, YOU GO OUTSIDE!"

Er det sånn det er å være voksen og bli fortalt hva du skal gjøre og ikke gjøre av feks. politiet??INSTINKTIVT var jeg i angrepsposisjon. "Åja, så du tar den! Da burde vel du og kollegaene dine gjøre noe med det SINNSYKE systemet her på immigration-office-et da, sånn at FOLK SOM MEG MED TO UNGER og som har brukt FEM timer for å bare få et stempel i passet at jeg kan bli tre måneder til, kan overleve!" "Hva med å oppdatere hjemmesiden om dere FLYTTET i nye lokaler da!I 2009!!"

I motsetning til mitt opprørske indre bukket jeg dypt og ga han all den maktfølesen han var ute etter "Sorry sir". Og så hysjet jeg overflatisk på barna som løp euforiske rundt og smalt plastflasker i alle stolene.

Endelig ble det vår tur. "Birthsertificate? But it´s just a extension? Marrigesertificate? Eh..we are not married.." "What, are you not married??" Er det mulig Bjørn, ikke vær så ærlig da!!Nå blir det enda vanskeligere! Bare si at vi er det, og så viser vi samboerkontrakten (som, for de som ikke visste det, ble skrevet dager før avreise fra Norge, kun i det øyemed å skulle tjene som bevis på at vi hører sammen). Lang historie kort: ikke visum denne gangen...

Slukøret tuslet vi ut av lokalet, med en underlig ro i sjelen (er det ikke rart når den plutselig velger å slå inn??). På utsiden sto en lørje av en buss, ikke aircon, alle vinduene oppe og tre plasser bakerst. Vi kastet oss på, og med beina godt plantet på det slitte tregulvet der inne, vinden i håret og duren fra motoren humpet vi hjemover med to trøtte engler i fanget, en sovende, en annen langsomt stirrende ut i intet. Mor og far kikket på hverandre og smilte: "Er det ikke herlig??"

Hmm...

Det kommer en tid i alle foreldres liv at de oppdager at de ikke lenger har med å gjøre en prinsesse, men en eneherskende tyrann...håper vi..for det er der vi er nå. Hva har vel en ellers så standhaftig og ivrig ettåring å si imot, når størstemanns hæl står i panna hennes, eller når den nylig ervervede rosa bamsen (forrøvrig IKKE fortjent) kommer susende i et dødelig angrep forkledd som heftig lek? Og hva har foreldre å stille opp med, når det ikke var rett juice som ble servert, eller rett kjole som ble lagt fram? Hvorfor forsto jeg ikke at det var hun som skulle låse opp døren, og få gå inn først for så å låse resten av familien ute?Fordi hun ville det?
Hva er det med denne dragning mot å gjør det de ikke får, ikke ville det hun kan og ville kunne alt? Ingen unormal hendelse, bare en helt naturlig utvikling sier vi, og kjemper for å beholde roen og overblikket som bare foreldre har. Snikende kjenner jeg meg litt redd for at det ikke bare er helt vanlig, men at det er savn etter norske lekekamerater, mulighet til å gjøre seg forstått på et noe dypere plan, få hjelp til det hun vil av de voksne rundt..uff. Og igjen kommer denne følelsen av "var dette rett?". Særlig framtredende er denne følelsen når jeg på slutten av dagen når hovedpersonen er i seng sitter med den oppfatning at jeg IGJEN lot meg henrive til hissighet. Denne "ansvarlige voksne" virker ikke til å ha tatt bolig i min kropp enda..
Når det er sagt, en dag er ikke lik den neste, og dagen i dag var mye bedre enn dagen i går. Mulig vi ikke gjør alt rett, men kanskje det ikke er mulig?

Nå gleder vi oss masse masse til besøk på torsdag! Gome og gofa kommer på besøk. Vi vet at det har vært vanskelig for dere å bestille tur, men vi jubler over at dere har innsett at å leve uten oss er verre!!!

Kreativ/destruktiv..

Nyansettelser og fratredelser..

Vi har ansatt en på heltid til å ta seg av maur på kjøkkenet. Stille, effektiv og DISKRET...:

Det er mer enn man kan si om varanen som sto ved myggnettingen og slikket seg rundt munn mens han kikket inn i stua etter noen ferske kyllingbein..heldigvis lå kyllingen i andre etasje og sov...her lusker han stille vekk, uten en fiber i kroppen som fryktet en småstresset aleine-hjemme-pappa med en tennisball-sylinger som våpen..:

Og så har vi vært på lekeland:

Noen som tør å leke kongen på haugen???

 

"Jeg liker å ROTE" 

"Å ikke Tiril!"