Kaja og jeg stilte i rødt (NB: ingen god farge for meg i slike temperaturer..)for det er "husfargen" på Akha house som hun er i. Det tror jeg egentlig bare er en måte å dele inn i lag på tvers av klasser, og hele skolen er med. Da klokka var 12 var jeg helt utkjørt..det var varmen i kombinasjon med en gråtende Tiril og et svimlende antall foreldre, lærere og portvakter som simpelten ikke klarer lyden av barn som gråter, og som gjør alt i sin makt for å gjøre ende på bråket/lidelsen. "Nooo no, don´t cry!" Alt fra nøkler,smykker og mat til walkie-talkier og uniformseffekter ble brukt for å "kvikke" henne opp da jeg erfaringsmessig tenkte at "ja, dette er siste akt, nå er det snart søvn"..så da var det egentlig bare å begynne på nytt..Og det at min lille Tiril ikke klarer å sovne henslengt over mors skulder, slik Thai-barna gjør, men heller sitter spent fast i vogna..vel, i denne settingen føles det som jeg er den mest kalde og kyniske mor som finnes..ikke ta opp sitt barn når det gråter sånn!?Se bort??Sette vogna med barnet stirrende rett inn i veggen??! Nooo good!! Cannot! Dog: tappet smilende men med indre opprør, med fantasier om å "glemme" ungen i en liten bakgate og en merkelig mistillit til mitt hittil klare erfaringsgrunnlag: Tiril sovner best når hun får være litt aleine. Hva den sosiale settingen gjør med meg! Fantastisk mulighet til å tenke godt gjennom hva man mener og stå for det!
Vel, tilbake til hovepersonen denne dagen..Kaja som altså ikke fikk noe oppmerksomhet fra sin mor, enda det var ønske og målet med dagen. Hun klarer seg supert, farter rundt med dem andre, skjønner det meste fordi det er så mye gestikulering og tydelige tegn, hun henger ikke etter det grann. Men, nå opplever vi noe underlig..Det begynte med at hun sang når hun var sammen med andre barn, fint for fantasien, kanskje litt for å beskytte seg for pinlig stillhet..finnes det for barn?
Vi tenkte kanskje at hun etterhvert ville plukke opp noen ord på engelsk også, og det har hun jo gjort. Det er ikke lenger bie, men bee og hun sier "spider" og "caterpillar" på tydelig, britisk engelsk. Men at hun skulle finne opp sitt eget røverspråk kom noe overraskende på oss. Lange setninger med bare rare lyder men med tydelig mening formidles med stor entusiasme. Hun har kanskje erfart at det ikke spiller noen rolle om hun sier noe med mening for ingen skjønner noe likevel..hvorfor anstrenge seg når folk bare smiler og nikker? Jeg må jo si at det kjennes urovekkende, er hun så forvirret? Vil det rette seg? Betyr det noe? Eller løser hun "språkisolasjonen" med å dykke litt ned i en fantasiverden, for en herlig følelse! Selv om det er mildt sagt berg- og dalbane humørmessig, virker hun kjempefornøyd på skolen, så vi får satse på det siste.
NB: I et forsøk på å være en dedikert og kreativ mor, malte jeg en pinne som vi fant. Den liknet på Knerten-pinnen og vi malte ansikt og klær på den..noen som lurer på om det ble godt mottatt?Vel, sånn endte den historien:
Vi ler! :)
SvarSlett