Hrmfgr..Mine feil og mangler forfølger meg, og nok en gang har jeg kommet i en situasjon jeg gjerne skulle vært foruten..det er denne irakeren min, som jeg prøver å slå opp med. Jeg hadde lagt opp strategien, sagt det gang på gang inne i hodet og det virket genialt og vanntett: "Jeg har vondt i albuen, det går ikke å trene mer..jaja, jeg vet at jeg har betalt for en trening til, men det er ok, bare behold pengene. takk for meg, takk og hade!"
Det ble mer som dette, og det som står med store bokstaver er der jeg stuper med i havet av unnvikelse som jeg driver å svømmer i til stadighet: "ja, veldig vondt..TROR ikke jeg kan trene noe mer..EH, JA KANSKJE SEINERE, men jeg TROR det vil komme tilbake da..møtes for en drink eller lunsj? JA KANSKJE DET...ok, SNAKKES da..hade"
!!!!!Er det mulig??Hva med å holde seg til planen, hva med å bare være tydelig på at nei, jeg tror ikke vi to kan bli bestiser!!! Men jeg kjenner det igjen, det er ikke noe nytt og uvanlig for meg. Det er noe jeg forsøker å redusere til et absolutt minimum, og dette burde vel være det "absolutte minimum"??En person jeg ikke kjenner, aldri ville møtt uten at jeg hadde betalt for det og som jeg med all mulig sannsynlighet ikke vil møte igjen heller..Dette var jo en av de tingene jeg skulle prøve ut her nede, hvor eventuelle sosiale vansker bare ville vare høyst seks måneder. Leksjon 1: IKKE BESTÅTT..bedre lykke neste gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar