Asiatisk takt og tone..

Det er veldig vanskelig å tenke seg til hva som sømmer seg i en kultur man ikke kjenner..Det gir seg overhodet ikke sjøl, slik man kanskje tror når man befinner seg i sine vante omgivelser.

Kaja og jeg var "på besøk" hos en familie som bor rett ved oss. De har en gutt,Axel, på tre, og det tok nøyaktig to minutter før Kaja og Axel gikk hånd i hånd inn i stua deres...hvilket jeg tenkte var helt ok, inntil jeg sa at Axel bare måtte bli med oss hjem og bade i bassenget med Kaja. Da sa moren raskt, "No I don´t want him to go into your house". Eh...hadde vi tråkket noen på tærne uten å vite det? Eller hadde denne gutten et problem med å rappe med seg ting?? 

Alle tror at Tiril er gutt, selv om hun har rosa kjole. Det er faktisk slik at noen synes det er hysterisk morsomt å lage en "konkurranse" for forbipasserende: "boy or girl??", og fryder seg med å fortelle hvor mange som tror gutt...etter tredje, fjerde gangen ville vel vi nordmenn tenke at det ble i overkant frekt, men neeeeida, det blir BARE morsommere. 

Eller, som da vi var på universitetet og en dame sa "you have two girls? And one...(pekte på magen min)". Når jeg avkreftet det, skogglolo ALLE i nærheten, inkludert denne dama..hehe. Det hjelper på selvtilliten.

Vi burde forstått at det var slik allerede da vi møtte den thailandske konsulen i Oslo før avreise: Da møtet var over, takket vi og sa at det var hyggelig av han å bruke litt tid på å gi oss tips. Han svarte da ydmykt: "Yes, I know. We are like that..well, not everybody, but I am".